Job 6
1 Then Job answered and said:
Da tok Job til orde og sa:
2 O that my grief were weighed thoroughly! That my calamities were put together in the balance!
Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
3 Surely they would be heavier than the sand of the sea; On this account were my words rash.
For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
4 For the arrows of the Almighty have pierced me; Their poison drinketh up my spirit; The terrors of God set themselves in array against me.
For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
5 Doth the wild ass bray in the midst of grass? Or loweth the ox over his fodder?
Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
6 Can that which is unsavory be eaten without salt? Is there any taste in the white of an egg?
Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
7 That which my soul abhorreth to touch Hath become my loathsome food.
Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
8 O that I might have my request, And that God would grant me that which I long for!
Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
9 That it would please God to destroy me; That he would let loose his hand, and make an end of me!
Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
10 Yet it should still be my consolation, Yea, in unsparing anguish I would exult, That I have not denied the commands of the Holy One.
Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
11 What is my strength, that I should hope? And what mine end, that I should be patient?
Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
12 Is my strength the strength of stones? Or is my flesh brass?
Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
13 Alas, there is no help within me! Deliverance is driven from me!
Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
14 To the afflicted, kindness should be shown by a friend; Else he casteth off the fear of the Almighty.
Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
15 But my brethren are faithless like a brook; Like streams of the valley that pass away;
Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
16 Which are turbid by reason of the ice, And the snow, which hideth itself in them.
som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
17 As soon as they flow forth, they vanish; When the heat cometh, they are dried up from their place.
men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
18 The caravans turn aside to them on their way; They go up into the desert, and perish.
Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
19 The caravans of Tema look for them; The companies of Sheba expect to see them;
Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
20 They are ashamed that they have relied on them; They come to their place, and are confounded.
de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
21 So ye also are nothing; Ye see a terror, and shrink back.
Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
22 Have I said, Bring me gifts? Or, Give a present for me out of your substance?
Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
23 Or, Deliver me from the enemy's hand? Or, Rescue me from the hand of the violent?
at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
24 Convince me, and I will hold my peace; Cause me to understand wherein I have erred.
Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
25 How powerful are the words of truth! But what do your reproaches prove?
Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
26 Do ye mean to censure words? The words of a man in despair are but wind.
Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
27 Truly ye spread a net for the fatherless; Ye dig a pit for your friend.
Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
28 Look now upon me, I pray you; For to your very face can I speak falsehood?
Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
29 Return, I pray, and let there be no unfairness; Yea, return; —still is my cause righteous.
Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
30 Is there iniquity on my tongue? Cannot my taste discern what is sinful?
Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
