Job 4
1 Then spake Eliphaz the Temanite, and said:
Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2 If one attempt a word with thee, wilt thou be offended? But who can refrain from speaking?
Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
3 Behold, thou hast admonished many; Thou hast strengthened feeble hands;
Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
4 Thy words have upheld him that was falling, And thou hast given strength to feeble knees.
dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
5 But now it is come upon thee, and thou faintest; It toucheth thee, and thou art confounded!
Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
6 Is not thy fear of God thy hope, And the uprightness of thy ways thy confidence?
Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
7 Remember, I pray thee, who ever perished being innocent? Or where have the righteous been cut off?
Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
8 According to what I have seen, they who plough iniquity, And sow mischief, reap the same.
Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
9 By the blast of God they perish, And by the breath of his nostrils they are consumed.
De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
10 The roaring of the lion, and the voice of the fierce lion, And the teeth of the young lions are broken.
Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
11 The fierce lion perisheth for lack of prey, And the whelps of the lioness are scattered abroad.
Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
12 A word was once secretly brought to me, And mine ear caught a whisper thereof.
Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
13 Amid thoughts from visions of the night, When deep sleep falleth upon men,
under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
14 A fear and a horror came upon me, Which made all my bones to shake.
Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
15 Then a spirit passed before my face, The hair of my flesh rose on end;
Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
16 It stood still, but its form I could not discern; An image was before mine eyes; There was silence, and I heard a voice:
Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
17 “Shall mortal man be more just than God? Shall man be more pure than his Maker?
Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
18 Behold, he putteth no trust in his ministering spirits, And his angels he chargeth with frailty.
Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,
19 What then are they who dwell in houses of clay, Whose foundation is in the dust, Who crumble to pieces, as if moth-eaten!
hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
20 Between morning and evening are they destroyed; They perish for ever, and none regardeth it.
Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
21 The excellency that is in them is torn away; They die before they have become wise.”
Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.
