Job 39
1 Knowest thou the time when the wild goats of the rock bring forth? Or canst thou observe when the hinds are in labor?
Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
2 Canst thou number the months they fulfill, And know the season when they bring forth?
Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
3 They bow themselves; they bring forth their young; They cast forth their pains.
Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
4 Their young ones are strong; they grow up in the fields; They go away, and return not to them.
På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
5 Who hath sent forth the wild ass free? Who hath loosed the bands of the wild ass,
Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
6 To whom I have given the wilderness for his house, And the barren land for his dwelling-place?
som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
7 He scorneth the tumult of the city, And heedeth not the shouting of the driver;
Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
8 The range of the mountains is his pasture; He seeketh after every green thing,
Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
9 Will the wild-ox consent to serve thee? Will he pass the night at thy crib?
Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
10 Canst thou bind the wild-ox with the harness to the furrow? Or will he harrow the valleys after thee?
Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
11 Wilt thou rely upon him because his strength is great, And commit to him thy labor?
Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
12 Wilt thou trust him to bring home thy grain, And gather in thy harvest?
Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
13 The wing of the ostrich moveth joyfully; But is it with loving pinion and feathers?
Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
14 Nay, she layeth her eggs on the ground; She warmeth them in the dust,
Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
15 And forgetteth that the foot may crush them, And that the wild beast may break them.
ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
16 She is cruel to her young, as if they were not hers; Her labor is in vain, yet she feareth not;
Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
17 Because God hath denied her wisdom, And hath not given her understanding.
For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
18 Yet when she lasheth herself up on high, She laugheth at the horse and his rider.
Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
19 Hast thou given the horse strength? Hast thou clothed his neck with his trembling mane?
Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
20 Hast thou taught him to bound like the locust? How majestic his snorting! how terrible!
Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
21 He paweth in the valley; he exulteth in his strength, And rusheth into the midst of arms.
Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
22 He laugheth at fear; he trembleth not, And turneth not back from the sword.
Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
23 Against him rattle the quiver, The flaming spear, and the lance.
det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
24 With rage and fury he devoureth the ground; He will not believe that the trumpet soundeth.
Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
25 At every blast of the trumpet, he saith, Aha! And snuffeth the battle afar off, —The thunder of the captains, and the war-shout.
Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
26 Is it by thy wisdom that the hawk flieth, And spreadeth his wings toward the south?
Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
27 Doth the eagle soar at thy command, And build his nest on high?
Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
28 He dwelleth and lodgeth upon the rock, Upon the peak of the rock, and the stronghold.
Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
29 From thence he spieth out prey; His eyes discern it from afar.
Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
30 His young ones suck up blood; And where the slain are, there is he.
Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»
