Job 30
1 But now they that are younger than I hold me in derision, Whose fathers I would have disdained to set with the dogs of my flock.
Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
2 Of what use to me would be even the strength of their hands, To whom old age is lost?
Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
3 By want and hunger they are famished; They gnaw the dry desert, The darkness of desolate wastes.
De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
4 They gather purslain among the bushes, And the root of the broom is their bread.
de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
5 They are driven from the society of men; There is a cry after them as after a thief.
Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
6 They dwell in gloomy valleys, In caves of the earth and in rocks.
I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
7 They bray among the bushes; Under the brambles are they stretched out.
Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
8 An impious and low-born race, They are beaten out of the land.
barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
9 And now I am become their song; Yea, I am their by-word!
Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
10 They abhor me, they stand aloof from me; They forbear not to spit before my face.
De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
11 Yea, they let loose the reins, and humble me; They cast off the bridle before me.
for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
12 On my right hand riseth up the brood; They thrust away my feet; They cast up against me their destructive ways.
Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
13 They break up my path; They hasten my fall, —They who have no helper!
De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
14 They come upon me as through a wide breach; Through the ruins they rush in upon me.
Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
15 Terrors are turned against me; They pursue my prosperity like the wind, And my welfare passeth away like a cloud.
Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
16 And now my soul poureth itself out upon me; Days of affliction have taken hold of me.
Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
17 By night my bones are pierced; they are torn from me, And my gnawers take no rest.
Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
18 Through the violence of my disease is my garment changed; It bindeth me about like the collar of my tunic.
Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
19 He hath cast me into the mire, And I am become like dust and ashes.
Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
20 I call upon Thee, but thou dost not hear me; I stand up before thee, but thou regardest me not.
Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
21 Thou art become cruel to me; With thy strong hand dost thou lie in wait for me.
Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
22 Thou liftest me up, and causest me to ride upon the wind; Thou meltest me away in the storm.
Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
23 I know that thou wilt bring me to death, To the place of assembly for all the living.
for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
24 When He stretcheth out his hand, prayer availeth nothing; When He bringeth destruction, vain is the cry for help.
Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
25 Did not I weep for him that was in trouble? Was not my soul grieved for the poor?
Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
26 But when I looked for good, then evil came; When I looked for light, then came darkness.
For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
27 My bowels boil, and have no rest; Days of anguish have come upon me.
Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
28 I am black, but not by the sun; I stand up, and utter my cries in the congregation.
Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
29 I am become a brother to jackals, And a companion to ostriches.
Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
30 My skin is black, and falleth from me, And my bones burn with heat.
Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
31 My harp also is turned to mourning, And my pipe to notes of grief.
Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
