Job 3
1 At length Job opened his mouth, and cursed the day of his birth.
Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
2 And Job spake and said:
Job tok til orde og sa:
3 Perish the day in which I was born, and the night which said, “A man-child is conceived!”
Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
4 Let that day be darkness; Let not God seek it from above; Yea, let not the light shine upon it!
Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
5 Let darkness and the shadow of death redeem it; Let a cloud dwell upon it; Let whatever darkeneth the day terrify it!
Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
6 As for that night, let darkness seize upon it; Let it not rejoice among the days of the year; Let it not come into the number of the months!
Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
7 O let that night be unfruitful! Let there be in it no voice of joy;
Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
8 Let them that curse the day curse it, Who are skilful to stir up the leviathan!
Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
9 Let the stars of its twilight be darkened; Let it long for light, and have none; Neither let it see the eyelashes of the morning!
Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
10 Because it shut not up the doors of my mother's womb, And hid not trouble from mine eyes.
fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
11 Why died I not at my birth? Why did I not expire when I came forth from the womb?
Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
12 Why did the knees receive me, And why the breasts, that I might suck?
Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
13 For now should I lie down and be quiet; I should sleep; then should I be at rest,
For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
14 With kings and counsellors of the earth, Who built up for themselves—ruins!
sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
15 Or with princes that had gold, And filled their houses with silver;
eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
16 Or, as a hidden untimely birth, I had perished; As infants which never saw the light.
eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
17 There the wicked cease from troubling; There the weary are at rest.
Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
18 There the prisoners rest together; They hear not the voice of the oppressor.
Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
19 The small and the great are there, And the servant is free from his master.
Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
20 Why giveth He light to him that is in misery, And life to the bitter in soul,
Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
21 Who long for death, and it cometh not, And dig for it more than for hid treasures;
dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
22 Who rejoice exceedingly, Yea, exult, when they can find a grave?
dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
23 Why is light given to a man from whom the way is hid, And whom God hath hedged in?
til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
24 For my sighing cometh before I eat, And my groans are poured out like water.
For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
25 For that which I dread overtaketh me; That at which I shudder cometh upon me.
For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
26 I have no peace, nor quiet, nor respite: Misery cometh upon me continually.
Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
