Job 24
1 Why are not times treasured up by the Almighty? And why do not they who know him see his days?
Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
2 They remove landmarks; They take away flocks by violence, and pasture them.
Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
3 They drive away the ass of the fatherless, And take the widow's ox for a pledge.
tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
4 They push the needy from the way; All the poor of the land are forced to hide themselves.
Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
5 Behold, like wild asses of the desert, they go forth to their work; They search for prey; The wilderness supplieth them food for their children.
Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
6 In the fields they reap the harvest, And gather the vintage of the oppressor.
Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
7 They lodge naked, without clothing, And without covering from the cold.
Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
8 They are drenched with the mountain showers, And embrace the rock for want of shelter.
Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
9 The fatherless are torn from the breast, And the garment of the needy is taken for a pledge.
Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
10 They go naked, without clothing, And carry the sheaf hungry.
Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
11 They make oil within their walls, And tread the wine-vat, yet suffer thirst.
Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
12 From anguish the dying groan, And the wounded cry aloud; And God regardeth not their prayer!
Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
13 Others hate the light; They know not its ways, And abide not in its paths.
Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
14 With the light ariseth the murderer; He killeth the poor and needy; In the night he is as a thief.
Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
15 The eye of the adulterer watcheth for the twilight; He saith, “No eye will see me,” And putteth a mask upon his face.
Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
16 In the dark they break into houses; In the daytime they shut themselves up; They are strangers to the light.
I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
17 The morning is to them the very shadow of death; They are familiar with the terrors of the shadow of death.
Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
18 Light are they on the face of the waters; They have an accursed portion in the earth; They come not near the vineyards.
Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
Som snøvatn kverv for turk og hite, so gløyper helheim deim som synda. (Sheol h7585)
20 His own mother forgetteth him; The worm feedeth sweetly on him; He is no more remembered, And iniquity is broken like a tree.
Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
21 He oppresseth the barren, that hath not borne, And doeth not good to the widow.
Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel.
22 He taketh away the mighty by his power; He riseth up, and no one is sure of life.
Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
23 God giveth them security, so that they are confident; His eyes are upon their ways.
Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
24 They are exalted; —in a little while they are gone! They are brought low, and die, like all others; And like the topmost ears of corn are they cut off.
Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
25 If it be not so, who will confute me, And show my discourse to be worthless?
Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»
