Job 19
1 But Job answered and said:
Da tok Job til orde og sa:
2 How long will ye vex my soul, And break me in pieces with words?
Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
3 These ten times have ye reviled me; Without shame do ye stun me!
Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
4 And be it, indeed, that I have erred, My error abideth with myself.
Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
5 Since, indeed, ye magnify yourselves against me, And plead against me my reproach,
Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
6 Know then that it is God who hath brought me low; He hath encompassed me with his net.
Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
7 Behold, I complain of wrong, but receive no answer; I cry aloud, but obtain no justice.
Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
8 He hath fenced up my way, so that I cannot pass, And hath set darkness in my paths.
Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
9 He hath stripped me of my glory, And taken the crown from my head.
Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
10 He hath destroyed me on every side, and I am gone! He hath torn up my hope like a tree.
Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
11 He kindleth his anger against me, And counteth me as his enemy.
Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
12 His troops advance together against me; They throw up for themselves a way to me, And encamp around my dwelling.
Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
13 My brethren he hath put far from me, And my acquaintance are wholly estranged from me.
Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
14 My kinsfolk have forsaken me, And my bosom friends have forgotten me.
Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
15 The foreigners of my house, yea, my own maid-servants, regard me as a stranger; I am an alien in their eyes.
Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
16 I call my servant, and he maketh no answer; With my own mouth do I entreat him.
Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
17 My breath is become strange to my wife, And my prayers also to my own mother's sons.
Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
18 Even young children despise me; When I rise up, they speak against me.
Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
19 All my bosom friends abhor me, And they whom I loved are turned against me.
Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
20 My bones cleave to my flesh and my skin, And I have scarcely escaped with the skin of my teeth.
Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
21 Have pity upon me, O ye my friends! have pity upon me; For the hand of God hath smitten me!
Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
22 Why do ye persecute me like God, And are not satisfied with my flesh?
Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
23 O that my words were now written! O that they were marked down in a scroll!
Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
24 That with an iron pen, and with lead, They were engraven upon the rock for ever!
ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
25 Yet I know that my Vindicator liveth, And will hereafter stand up on the earth;
Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
26 And though with my skin this body be wasted away, Yet without my flesh shall I see God.
Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
27 Yea, I shall see him my friend; My eyes shall behold him, and not another: For this, my soul panteth within me.
han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
28 Since ye say, “How may we persecute him, And find grounds of accusation against him?”
Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
29 Be ye afraid of the sword! For malice is a crime for the sword; That ye may know that judgment cometh.
så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
