Job 13
1 Lo! all this mine eye hath seen; Mine ear hath heard and understood it.
Ja, allting hev mitt auga set og øyra høyrde og forstod;
2 What ye know, I know also; I am not inferior to you.
alt det de veit, det veit eg og; for dykk eg ei tilbake stend.
3 But O that I might speak with the Almighty! O that I might reason with God!
Men eg til Allvalds Gud vil tala, med Gud eg vil til retten ganga;
4 For ye are forgers of lies; Physicians of no value, all of you!
Men de vil dekkja til med lygn, er berre ugagnslækjarar.
5 O that ye would altogether hold your peace! This, truly, would be wisdom in you.
Å, gjev de vilde tegja still, so kunde det for visdom gjelda.
6 Hear, I pray you, my arguments; Attend to the pleadings of my lips!
Høyr på den skrapa eg vil gjeva, merk når mi lippa åtak gjer!
7 Will ye speak falsehood for God? Will ye utter deceit for him?
Vil de forsvara Gud med lygn? Vil de hans sak med urett verja?
8 Will ye be partial to his person? Will ye contend earnestly for God?
Vil de for honom gjera mismun, og spela Guds sakførarar?
9 Will it be well for you, if he search you thoroughly? Can ye deceive him, as one may deceive a man?
Gjeng det dykk vel, når han dykk prøver? Kann de han narra som eit mennesk’?
10 Surely he will rebuke you, If ye secretly have respect to persons.
Han skal so visst dykk straffa strengt, um de slik mismunn gjer i løynd.
11 Doth not his majesty make you afraid, And his dread fall upon you?
Med høgdi si han skræmar dykk, hans rædsla yver dykk skal falla.
12 Your maxims are words of dust; Your fortresses are fortresses of clay.
Og dykkar kraft-ord vert til oska, og dykkar prov til blaute leir.
13 Hold your peace, and let me speak: And then come upon me what will!
Teg stilt, lat meg tala ut, so fær det gå meg som det kann!
14 Why do I take my flesh in my teeth, And put my life in my hand?
Kvi skuld’ eg ta mitt kjøt i tenner? Og halda livet mitt i handi?
15 Lo! he slayeth me, and I have no hope! Yet will I justify my ways before him.
Han drep meg, ei eg ventar anna, mi ferd for han lik’vel eg hævdar.
16 This also shall be my deliverance; For no unrighteous man will come before him.
Men ogso det skal hjelpa meg; hjå han fær ingen urein møta.
17 Hear attentively my words, And give ear to my declaration!
So høyr då det eg segja vil; lat meg for dykkar øyro tala!
18 Behold, I have now set in order my cause; I know that I am innocent.
Eg saki hev til rettes lagt; eg skal få rett, det veit eg visst.
19 Who is he that can contend with me? For then would I hold my peace, and die!
Kven er det som med meg kann strida? Eg skulde tegja stilt og døy.
20 Only do not unto me two things, Then will I not hide myself from thy presence;
Tvo ting må du spara meg for; då løyner eg meg ikkje for deg:
21 Let not thy hand be heavy upon me, And let not thy terrors make me afraid:
Di hand lyt burt frå meg du taka, lat ei di rædsla skræma meg!
22 Then call upon me, and I will answer; Or I will speak, and answer thou me.
Stemn meg so inn! eg stend til svars; eller eg talar og du svarar.
23 How many are my iniquities and sins? Make me to know my faults and transgressions.
Kor mange brot og synder hev eg? Seg meg mi misgjerd og mi synd!
24 Wherefore dost thou hide thy face, And account me as thine enemy?
Kvifor vil du di åsyn løyna og for ein fiend’ halda meg?
25 Wilt thou put in fear the driven leaf? Wilt thou pursue the dry stubble?
Vil eit burtblåse blad du skræma? Forfylgja du eit visna strå? -
26 For thou writest bitter things against me, And makest me inherit the sins of my youth.
Når du idømer meg slik straff og let meg erva ungdoms synder
27 Yea, thou puttest my feet in the stocks, And waterest all my paths; Thou hemmest in the soles of my feet.
og legg i stokken mine føter, og vaktar alle mine vegar, slær krins um mine foteblad.
28 And I, like an abandoned thing, shall waste away; Like a garment which is moth-eaten.
Og det mot ein som morkna er, lik klædeplagg som mol et upp.
