Acts 7
1 And the high-priest said, Are then these things so?
Øverstepresten spurte Stefanus:”Er disse anklagene sanne?”
2 And he said, Brethren and fathers, hearken. The God of glory appeared to our father Abraham, when he was in Mesopotamia, before he dwelt in Haran,
Stefanus svarte:”Kjære brødre og ledere i folket vårt! Hør etter det jeg vil si! Vår mektige og vidunderlige Gud viste seg for vår stamfar Abraham, da han bodde i Mesopotamia før han hadde flyttet til Karan.
3 and said to him, “Go forth from thy country and thy kindred, and come into the land which I will show thee.”
Gud sa til ham:’Gå ut fra ditt land og dine slektninger og gå til det landet som jeg skal lede deg til.’
4 Then came he out of the land of the Chaldaeans, and dwelt in Haran; and from thence, after his father was dead, he caused him to remove into this land wherein ye now dwell;
Derfor flyttet Abraham fra landet til kaldeerne og bosatte seg i Karan. Der bodde han til faren hans var død. Siden førte Gud ham videre til det landet der dere nå bor.
5 and he gave him no inheritance in it, no, not so much as to set his foot on; and he promised to give it to him for a possession, and to his posterity after him, when as yet he had no child.
Gud ga ham ingen jord, ikke et eneste lite område, men han lovet at hele landet til slutt skulle tilhøre Abraham og etterkommerne hans. Dette til tross for at Abraham på den tiden ikke hadde noen barn.
6 And God spoke in this manner: “That his posterity should sojourn in a foreign land, and that they would bring them into bondage, and ill-treat them four hundred years;
Gud sa også til ham at etterkommerne hans skulle bo i et fremmed land og bli slaver og være undertrykket i 400 år.
7 and the nation to which they shall be in bondage will I judge,” said God; “and after that they shall come forth, and shall worship me in this place.”
’Men jeg skal straffe det folket som gjør dem til slaver’, sa Gud,’og etter dette skal de forlate det fremmede landet og tilbe meg på dette stedet.’
8 And he gave him the covenant of circumcision; and so he begat Isaac, and circumcised him on the eighth day; and Isaac begat Jacob, and Jacob the twelve patriarchs.
Gud ga Abraham instruksjoner om at alle gutter i hver familie skulle bli omskåret. Det var et tegn på at de aksepterte den pakten Gud hadde inngått med Abraham. Da Abraham sin sønn som het Isak, var født, ble han omskåret på den åttende dagen. Isak ble seinere far til Jakob, og Jakob ble far til de tolv sønnene som bli regnet som våre stamfedre.
9 And the patriarchs, moved with envy, sold Joseph into Egypt; and God was with him,
Disse stamfedrene, altså sønnene til Jakob, var misunnelige på broren sin som het Josef. De solgte Josef som slave til Egypt, men Gud var med ham.
10 and delivered him out of all his afflictions, and gave him favor and wisdom in the sight of Pharaoh king of Egypt; and he made him governor over Egypt, and all his house.
Først reddet han Josef ut av alle vanskelighetene og lot ham bli en høyt aktet og mektig medarbeider hos farao som var konge i Egypt. Deretter ga Gud Josef en slik visdom at farao utnevnte ham til å styre hele Egypt og ta hånd om den kongelige forvaltningen.
11 Now there came a famine over all the land of Egypt and Canaan, and great distress; and our fathers found no Sustenance.
Etter et tid ble det sultekatastrofer og store lidelser i Egypt og Kanaan, der forfedrene våre bodde. Folket vårt manglet mat.
12 But Jacob, hearing that there was grain in Egypt, sent out our fathers first.
Da fikk Jakob høre at det fortsatt var såkorn i Egypt. Derfor sendte han sine sønner dit for å kjøpe såkorn, først en gang og så en gang til.
13 And at the second time Joseph was recognized by his brothers, and the kindred of Joseph became known to Pharaoh.
På den andre reisen til Egypt avslørte Josef for dem hvem han var, og brødrene ble presentert for farao.
14 Then Joseph sent and called his father Jacob to him, and all his kindred, seventy five souls.
Noe seinere sendte Josef bud etter faren sin Jakob og hele slekten hans for at de skulle komme til Egypt. Til sammen var de 75 personer.
15 And Jacob went down [[into Egypt]], and died, he and our fathers.
Så kom Jakob til Egypt og ble der til han døde, både han og sønnene hans.
16 And they were removed to Shechem, and laid in the tomb that Abraham bought for a sum of money of the sons of Hamor, the father of Shechem.
Kroppene deres ble ført til Sikem og ble begravd i den graven som Abraham kjøpte av Hemors sønner.
17 But as the time of the promise drew near, which God solemnly made to Abraham, the people grew and multiplied in Egypt,
Nå nærmet det seg den tiden da Gud skulle innfri løftet sitt til Abraham. Folket vårt hadde vokst kraftig og blitt et stort folk i Egypt.
18 until another king arose, who knew not Joseph.
Men på denne tiden fikk Egypt en ny konge, en som ikke kjente til Josef.
19 The same dealt subtly with our race, and ill-treated our fathers, so that they should cast out their infants, that they might not be preserved alive.
Denne kongen var grusom mot folket vårt og forsøkte ved list å kvitte seg med alle gjennom å tvinge forfedrene våre til å sette ut sine nyfødte barn, slik at de skulle dø.
20 In which time Moses was born, and was exceedingly fair; who was nourished in his father's house three months.
I denne tiden ble Moses født. Han var et uvanlig vakkert barn. Foreldrene hans skjulte ham hjemme i tre måneder.
21 And when he was cast out, Pharaoh's daughter took him up, and nourished him for herself as a son.
Til slutt ble han for stor til å gjemme bort. De ble tvunget til å sette ham ut. Da ble han funnet av datteren til farao. Hun adopterte gutten som sin egen sønn.
22 And Moses was instructed in all the wisdom of the Egyptians, and was mighty in his worlds and deeds.
Moses fikk den beste utdannelsen noen kunne få i Egypt. Han var handlekraftig og snakket med stor myndighet.
23 And when he was forty years old, it came into his heart to visit his brethren, the sons of Israel.
Da Moses var 40 år, begynte han å gruble over sine røtter og ville lete opp sitt eget folk, israelittene, for å hjelpe dem.
24 And seeing one of them suffer wrong, he defended him, and avenged him that was oppressed by smiting the Egyptian.
Ved et besøk han gjorde blant sine, fikk han se en egypter som mishandlet en israelitt. Han skyndte seg og kom israelitten til hjelp og hevnet seg ved å drepe egypteren.
25 For he supposed his brethren would understand that God through his hand would give them salvation; but they understood not.
Moses trodde at folket skulle forstå at Gud hadde sendt ham for å sette alle fri, men det gjorde de ikke.
26 And the next day he showed himself to them as they were contending, and urged them to peace, saying, Ye are brethren; why do ye wrong one another?
Neste dag fikk han øye på to israelitter som hadde røket opp i slagsmål. Han forsøkte å mekle mellom dem og sa:’Dere er jo brødre! Hvorfor vil dere skade hverandre?’
27 But he who was wronging his neighbor thrust him away, saying, “Who made thee a ruler and a judge over us?
Men de som hadde startet slagsmålet, dyttet Moses unna og spurte:’Hvem har satt deg til leder og dommer over oss?
28 Dost thou mean to kill me, as thou didst kill the Egyptian yesterday?”
Tenker du å drepe meg som du drepte egypteren i går?’
29 And Moses fled at this saying, and became a sojourner in the land of Midian, where he begat two sons.
Da Moses hørte at det han hadde gjort, var kjent, flyktet han fra Egypt og levde som fremmed i landet Midjan. Der ble han far til to sønner.
30 And when forty years were completed, there appeared to him in the wilderness of Mount Sinai an angel in the flaming fire of a bush.
Da han 40 år seinere oppholdt seg i ørkenen, nær fjellet Sinai, viste en engel seg for ham i en brennende tornebusk.
31 And Moses seeing it wondered at the sight; and as he drew near to behold it, the voice of the Lord came [[to him]],
Moses ble svært forbauset over det han så, og da han gikk nærmere for å undersøke hva det var, ropte Herren til ham:
32 saying, “I am the God of thy fathers, the God of Abraham and Isaac and Jacob.” And Moses trembled and durst not behold.
’Jeg er dine forfedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.’ Da skalv Moses av frykt og våget ikke å se opp.
33 And the Lord said to him, “Loose the sandals from thy feet; for the place where thou standest is holy ground.
Herren sa til ham:’Ta av deg sandalene, for du står på hellig jord.
34 I have surely seen the oppression of my people in Egypt, and I have heard their groaning, and am come down to deliver them; and now, come, I will send thee into Egypt.”
Jeg har sett lidelsene som mitt folk treller under i Egypt og hørt ropene deres. Nå har jeg kommet for å sette dem fri, og jeg sender deg tilbake til Egypt.’
35 This Moses, whom they denied, saying, “Who made thee a ruler and a judge?” this very man did God send both as a ruler and a redeemer with the hand of the angel who appeared to him in the bush.
Gud sendte altså tilbake den samme mannen, som folket før hadde avvist med ordene:’Hvem har satt deg til leder og dommer over oss?’. Gjennom engelen som viste seg i tornebusken, ble han valgt ut til leder og redningsmann.
36 This very man brought them out, working wonders and signs in the land of Egypt, and in the Red Sea, and in the wilderness forty years.
Moses fikk ved hjelp av mirakler og tegn lede folket ut av Egypt, gjennom Rødehavet og ørkenen i 40 år.
37 This is the Moses who said to the sons of Israel, “A prophet will God raise up to you from among your brethren, as he raised up me.”
Det var Moses som bar fram Guds budskap til israelittene og sa:’Gud skal la en profet lik meg stå opp for dere av deres eget folk.’
38 This is he that was in the assembly in the wilderness with the anger who spake to him on Mount Sinai, and with our fathers; who received the living oracles to give to us;
Det var også Moses som fikk snakke med en engel på fjellet Sinai og formidle engelen sitt budskap til folket da de var i ørkenen. Han fikk ta imot Guds lov, budskapet som gir liv, og overgi det til oss.
39 to whom our fathers would not be obedient, but thrust him from them, and in their hearts turned back into Egypt,
Men forfedrene våre satte seg opp mot Moses og ville vende tilbake til Egypt.
40 saying to Aaron, “Make us gods who shall go before us; for as for this Moses, who brought us out of the land of Egypt, we know not what is become of him.”
De sa til Aron, som var bror til Moses:’Lag guder til oss som kan lede oss, for denne Moses som førte oss ut av Egypt, ser ut til å ha forsvunnet.’
41 And they made a calf in those days, and offered sacrifice to the idol, and rejoiced in the works of their own hands.
Så laget de en avgud i form av en kalv og ofret til den, glade over det de selv hadde skapt i menneskelig klokskap.
42 But God turned away, and gave them up to worship the host of heaven; as it is written in the book of the Prophets, “Did ye offer to me slain beasts and sacrifices for forty years in the wilderness, O house of Israel?
Da ga Gud opp folket og lot dem tjene solen, månen og stjernene som sine guder! I profetene sin bok sier Gud:’Var det meg dere ofret til i de 40 årene i ørkenen, dere Israels folk?
43 And ye took up the tabernacle of Moloch, and the star of the god Rephan, the figures which ye made to worship them; and I will carry you away beyond Babylon.”
Nei, dere drasset omkring på avgudene deres, teltet til Molok og stjernen til Romfa, bilder som dere selv gjorde for å kunne tilbe. Derfor skal jeg fordrive dere til et land bortenfor Babylon.’
44 Our fathers had the tabernacle of the testimony in the wilderness, as he that spoke to Moses commanded that he should make it according to the pattern that he had seen;
På reisen gjennom ørkenen hadde forfedrene våre med seg vitnesbyrdets telt. Teltet var laget nøyaktig etter det forbilde som Gud hadde vist Moses.
45 which also our fathers received and brought in with Joshua, at their taking possession of the gentiles whom God drove out from before our fathers, until the days of David;
Det gikk siden i arv til forfedrene våre. Da Josva erobret landet fra folkene som Gud drev bort, tok de med seg teltet inn i det nye landet. Det ble siden brukt helt til kong Davids tid.
46 who found favor before God, and asked that he might find a habitation for the God of Jacob.
Gud hadde i sin godhet valgt ut David til å tjene ham, og David ba om å få bygge et tempel for Israels Gud,
47 But Solomon built him a house.
Det ble sønnen hans Salomo som fikk gjøre det.
48 Yet the Most High dwelleth not in [[temples]] made with hands; as saith the prophet,
Likevel bor ikke den Høyeste i bygninger som menneskene har laget. Gud sier jo i profeten Jesaja:
49 “Heaven is my throne, and the earth is my footstool. What house will ye build for me? saith the Lord; or what is the place of my rest?
’Himmelen er min trone, og jorden er min foteskammel. Kan du bygge et tempel til meg som er bedre enn dette? sier Herren. Kan du gi meg et sted der jeg kan bo?
50 Did not my hands make all these things?”
Jeg har jo skapt både himmelen og jorden.’
51 Stiffnecked, and uncircumcised in heart and ears! ye do always resist the Holy Spirit; as your fathers did, so do ye.
Dere gjenstridige skapninger, som nekter å høre på det Gud sier. Dere er som de verste gudsfornektere! Alltid gjør dere motstand mot Guds Hellige Ånd, akkurat som forfedre deres gjorde.
52 Which of the prophets did not your fathers persecute? And they slew those who foretold the coming of the righteous one, of whom ye have now become the betrayers and murderers;
Si meg navnet på en eneste profet som bar fram Guds budskap og ikke ble forfulgt av forfedrene deres. De drepte til og med dem som forutsa at den Rettferdige skulle komme, han som dere nå har forrådt og myrdet.
53 ye who received the Law as ordained through angels, and did not keep it.
Dere var med vilje og vitende ulydige mot Moseloven, til tross for at dere fikk den overrakt fra englenes hender.”
54 But when they heard these things, their hearts were filled with rage, and they gnashed their teeth at him.
Da de religiøse lederne hørte dette, ble de så rasende på Stefanus at de freste av sinne.
55 But, being full of the Holy Spirit, he looked up earnestly into heaven, and saw the glory of God, and Jesus standing on the right hand of God,
Stefanus, som var fylt av Guds Hellige Ånd, så opp mot himmelen og fikk se Guds herlighet og Jesus som sto ved Guds høyre hånd.
56 and said, Lo, I behold the heavens opened, and the Son of man standing on the right hand of God.
Stefanus sa:”Jeg ser himmelen åpen og Jesus, Menneskesønnen, stå ved Guds høyre hånd!”
57 And they cried out with a loud voice, and stopped their ears, and rushed upon him with one accord;
Da skrek de høyt og holdt seg for ørene. Så kastet de seg over Stefanus.
58 and having cast him out of the city, they stoned him. And the witnesses laid down their garments at the feet of a young man named Saul;
De slepte ham ut av byen for å steine ham. De som anklaget ham, vrengte av seg kappene sine og la dem foran føttene på en ung mann som het Saulus.
59 and they stoned Stephen, making supplication, and saying, Lord Jesus, receive my spirit.
Mens steinene haglet over Stefanus, ba han:”Herre Jesus, ta imot min Ånd.”
60 And kneeling down he cried with a loud voice, Lord, lay not this sin to their charge. And saying this, he fell asleep.
Så falt han på kne og ropte:”Herre, du må ikke anklage dem for denne synden!” Med disse ordene hengende i luften drepe de ham.
