Job 30
1 "But now those who are younger than I have me in derision, whose fathers I would have disdained to put with my sheep dogs.
Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
2 Of what use is the strength of their hands to me, men in whom ripe age has perished?
Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
3 They are gaunt from lack and famine. They gnaw the dry ground, in the gloom of waste and desolation.
De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
4 They pluck salt herbs by the bushes. The roots of the broom are their food.
de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
5 They are driven out from the midst of men. They cry after them as after a thief;
Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
6 So that they dwell in frightful valleys, and in holes of the earth and of the rocks.
I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
7 Among the bushes they bray; and under the nettles they are gathered together.
Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
8 They are children of fools, yes, children of base men. They were flogged out of the land.
barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
9 "Now I have become their song. Yes, I am a byword to them.
Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
10 They abhor me, they keep their distance from me, and do not hesitate to spit in my face.
De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
11 For he has untied his cord, and afflicted me; and they have thrown off restraint before me.
for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
12 On my right hand rise the rabble. They thrust aside my feet, They cast up against me their ways of destruction.
Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
13 They mar my path, They set forward my calamity, without anyone's help.
De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
14 As through a wide breach they come, in the midst of the ruin they roll themselves in.
Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
15 Terrors have turned on me. They chase my honor as the wind. My welfare has passed away as a cloud.
Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
16 "Now my soul is poured out within me. Days of affliction have taken hold on me.
Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
17 In the night season my bones are pierced in me, and the pains that gnaw me take no rest.
Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
18 By great force is my garment disfigured. It binds me about as the collar of my coat.
Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
19 He has cast me into the mire. I have become like dust and ashes.
Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
20 I cry to you, and you do not answer me. I stand up, and you gaze at me.
Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
21 You have turned to be cruel to me. With the might of your hand you persecute me.
Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
22 You lift me up to the wind, and drive me with it. You dissolve me in the storm.
Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
23 For I know that you will bring me to death, To the house appointed for all living.
for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
24 "However doesn't one stretch out a hand in his fall? Or in his calamity therefore cry for help?
Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
25 Did I not weep for him who was in trouble? Wasn't my soul grieved for the needy?
Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
26 When I looked for good, then evil came; When I waited for light, there came darkness.
For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
27 My heart is troubled, and doesn't rest. Days of affliction have come on me.
Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
28 I go mourning without the sun. I stand up in the assembly, and cry for help.
Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
29 I am a brother to jackals, and a companion to ostriches.
Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
30 My skin grows black and peels from me. My bones are burned with heat.
Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
31 Therefore my harp has turned to mourning, and my pipe into the voice of those who weep.
Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
