Song of Solomon 2
1 I am a crocus of Sharon, a lily of the valleys.
«Ein engblom frå Saron er eg, ei lilja frå dalom.»
2 As a lily among thorns, so is my love among the daughters.
«Ja, som ei lilja i klunger-holt millom møyar min hugnad er.»
3 As the apple tree among the trees of the wood, so is my beloved among the sons. I sat down under his shadow with great delight, his fruit was sweet to my taste.
«Liksom ein apall, i skogen stend er venen min millom sveinar. Eg sitje so ljuvt i skuggen hans, og søt er frukti i munn.
4 He brought me to the banquet hall, and his banner over me was love.
Inn i vinhuset hev han meg ført, og hans merke yver meg det er kjærleik.
5 Strengthen me with raisins, refresh me with apples; For I am faint with love.
Å, styrk meg med druvekakor, med eple meg kveik! For eg er sjuk av kjærleik.
6 His left hand is under my head. His right hand embraces me.
Hans vinstre hand er under mitt hovud, med den høgre femner han meg.
7 I adjure you, daughters of Jerusalem, by the gazelles, or by the does of the field, that you not stir up, nor awaken love, until it so desires.
Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, ved gasellor og hindar i skog, at ikkje de vekkje eller eggje kjærleik, fyrr sjølv han so vil!»
8 The voice of my beloved. Look, he comes, leaping on the mountains, skipping on the hills.
«Høyr! Min ven! Sjå der, han kjem! Yver fjelli, sjå, han sprett, yver haugarne han renn.
9 My beloved is like a gazelle or a young deer. Look, he stands behind our wall. He looks in at the windows. He glances through the lattice.
Min ven ei gasella er lik eller som ungan hjort. Sjå der! No han stend attum vår vegg. Gjenom glyttom ser han inn.
10 My beloved spoke, and said to me, "Rise up, my love, my beautiful one, and come away.
Han tek til min ven å tala til meg: «Du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom ut!
11 For, look, the winter is past. The rain is over and gone.
For sjå, no er vinteren slutt, regnet hev kvorve burt.
12 The flowers appear on the earth. The time of the singing has come, and the voice of the turtledove is heard in our land.
Du ser blomarne sprett utpå voll. D’er det bilet dei vintrei skjer, og turtelduva ho syng i vårt land.
13 The fig tree ripens her green figs. The vines are in blossom. They give forth their fragrance. Arise, my love, my beautiful one, and come away."
Fiketreet skyt frukt, vintrei stend alt i blom med angande dåm, du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom!
14 My dove in the clefts of the rock, In the hiding places of the mountainside, Let me see your face. Let me hear your voice; for your voice is sweet, and your face is lovely.
Du, mi duva, i bergeskard, som i fjellveggen sit, lat ditt andlit meg sjå, lat meg høyra ditt mål, for ditt mål er so ljuvt, og ditt andlit so vænt.»
15 Catch for us the foxes, the little foxes that spoil the vineyards; for our vineyards are in blossom.
«Fare av og revarne slå, dei revarne små, som i hagom mun gå, for hagarne no, dei tek til å gro.»
16 My beloved is mine, and I am his. He browses among the lilies.
Min ven er min, og eg er hans, han som gjæter millom liljor.»
17 Until the day is cool, and the shadows flee away, turn, my beloved, and be like a gazelle or a young stag on the mountains of Bether.
«Skrid du, min ven, til dagen vert sval, og skuggarne flyr, ei gasella lik eller ungan hjort uppi skardefjellom.»
