Psalms 137

1 By the rivers of Babylon, there we sat down. Yes, we wept, when we remembered Zion.

Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

2 On the willows in its midst, we hung up our harps.

På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

3 For there, those who led us captive asked us for songs. Those who tormented us demanded songs of joy: "Sing us one of the songs of Zion."

For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

4 How can we sing the LORD's song in a foreign land?

Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

5 If I forget you, Jerusalem, let my right hand be forgotten.

Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

6 Let my tongue stick to the roof of my mouth if I do not remember you; if I do not prefer Jerusalem above my chief joy.

Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

7 Remember, LORD, against the descendants of Edom, the day of Jerusalem; who said, "Raze it. Raze it even to its foundation."

Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

8 Daughter of Babylon, doomed to destruction, he will be blessed who rewards you, as you have served us.

Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

9 Blessed shall he be who takes and dashes your little ones against the rock.

Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!