Hebrews 3
1 Therefore, holy brothers, partakers of a heavenly calling, consider the emissary and cohen hagadol of our confession, Yeshua;
Kjære søsken, dere tilhører Gud og har blitt innbudt til å leve i evig fellesskap med ham. Tenk på Jesus som vi bekjenner som vår øversteprest. Det var ham Gud sendte til jorden.
2 who was faithful to him who appointed him, as also was Moses in his house.
Tenk på hvordan Gud valgte ut Jesus til øversteprest, og hvor trofast Jesus var mot Gud. På samme måten var Moses trofast mot Gud i oppgaven med å lede Guds folk.
3 For he has been counted worthy of more glory than Moses, just as he who built the house has more honor than the house.
Likevel var oppdraget Jesus har fått, mer ære verdt enn Moses sitt. Det er på samme måten som at en byggmester må bli mer æret enn det huset han har bygget.
4 For every house is built by someone; but he who built all things is God.
Ja, hvert hus har en byggmester, og Gud er byggmesteren som står bak alt.
5 Moses indeed was faithful in all his house as a servant, for a testimony of those things which were afterward to be spoken,
Visst nok var Moses trofast i å tjene alt Guds folk, men han ble likevel bare en tjener. Hans tjeneste var et forbilde på sannhetene Gud seinere ville avsløre.
6 but Messiah is faithful as a Son over his house; whose house we are, if we hold fast our confidence and the boast of our hope.
Jesus Kristus derimot er Guds sønn. Han er trofast i oppgaven med å regjere over Guds folk. Dette folket er vi en del av dersom vi uten frykt holder fast ved håpet om å bli frelst for evig.
7 Therefore, even as the Ruach ha-Kodesh says, "Today if you will hear his voice,
Etter som Jesus Kristus nå er Herre over alle ting, sier Guds Hellige Ånd til oss:”Om dere i dag hører stemmen hans, da må dere lytte.
8 do not harden your hearts, as in the provocation, like as in the day of the trial in the wilderness,
Vær ikke harde og kalde som Israels folk var da de gjorde opprør og satte meg på prøve i ørkenen.
9 where your fathers tested me and challenged me, and saw my works for forty years.
Der testet de min tålmodighet og utfordret meg. Det til tross for at i 40 års tid hadde de sett meg gjøre utallige mirakler.
10 Therefore I was displeased with this generation, and said, 'They always err in their heart, but they did not know my ways;'
Derfor ble jeg sint på den generasjonen som da levde, og sa:’De handler alltid imot min vilje. De nekter å følge den loven jeg har gitt.’
11 as I swore in my wrath, 'They will not enter into my rest.'"
I mitt sinne sverget jeg derfor en ed og sa:’De skal ikke få komme til hvileplassen der de kan få ro sammen med meg.’”
12 Beware, brothers, lest perhaps there be in any one of you an evil heart of unbelief, in falling away from the living God;
Pass derfor på, kjære søsken, at dere ikke blir fylt av onde tanker. Dere må ikke være troløse og slutter å holde dere til Gud, han som gir liv.
13 but exhort one another day by day, so long as it is called "today;" lest any one of you be hardened by the deceitfulness of sin.
I dag lyder kallet fra Kristus: Hold ut dag etter dag med å oppmuntre hverandre mens dere ennå har muligheten, slik at ingen blir fristet til å synde og bli harde og kalde.
14 For we have become partakers of Messiah, if we hold fast the beginning of our confidence firm to the end:
Dersom vi helt til siste øyeblikk holder fast på den overbevisningen vi hadde da vi begynte å tro på Kristus, skal vi få del i alt godt sammen med ham.
15 while it is said, "Today if you will hear his voice, do not harden your hearts, as in the rebellion."
Glem ikke advarselen:”Dersom dere hører hans stemme i dag, da må dere lytte til ham. Vær ikke harde og kalde som Israels folk var da de gjorde opprør.”
16 For who, when they heard, rebelled? No, did not all those who came out of Egypt by Moses?
Hvem var det som hørte Guds stemme og likevel gjorde opprør mot ham? Jo, det var de som sammen med Moses ble ledet ut av Egypt.
17 With whom was he displeased forty years? Was not it with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness?
Og hvem var det som Gud seinere ble sint på i 40 år? Jo, det var de samme menneskene. De syndet mot Gud og måtte derfor dø i ørkenen.
18 To whom did he swear that they would not enter into his rest, but to those who were disobedient?
Og hvem tenkte Gud på da han til slutt sverget eden sin og sa:”De skal ikke få komme inn til hvileplassen der de kan få ro sammen med meg.” Jo, det var de samme menneskene. De nektet å tro på Gud.
19 We see that they were not able to enter in because of unbelief.
Vi ser altså at det var på grunn av sin troløshet disse menneskene ikke fikk komme inn til hvileplassen Gud hadde forberedt for dem.
