Psalms 137

1 By the rivers of Babylon, there we sat down. Yes, we wept, when we remembered Zion.

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

2 On the willows in its midst, we hung up our harps.

På vidjene der hengte vi våre harper;

3 For there, those who led us captive asked us for songs. Those who tormented us demanded songs of joy: "Sing us one of the songs of Zion."

for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

4 How can we sing Jehovah's song in a foreign land?

Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

5 If I forget you, Jerusalem, let my right hand be forgotten.

Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

6 Let my tongue stick to the roof of my mouth if I do not remember you; if I do not prefer Jerusalem above my chief joy.

Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

7 Remember, Jehovah, against the descendants of Edom, the day of Jerusalem; who said, "Raze it. Raze it even to its foundation."

Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

8 Daughter of Babylon, doomed to destruction, he will be blessed who rewards you, as you have served us.

Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

9 Blessed shall he be who takes and dashes your little ones against the rock.

Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.