Acts 27
1 When it was determined that we should sail for Italy, they delivered Paul and certain other prisoners to a centurion named Julius, of the Augustan band.
Tiden kom da vi skulle reise til Italia. Paulus og noen andre fanger ble overlevert til en offiser som het Julius, ved Den keiserlige bataljon.
2 Embarking in a ship from Adramyttium, which was about to sail to places on the coast of Asia, we put to sea; Aristarchus, a Macedonian of Thessalonica, being with us.
Med på reisen hadde vi også Aristark fra Tessaloniki i Makedonia. Vi gikk ombord på et skip i Adramyttium og seilte av sted. Skipet skulle seile innom flere steder langs kysten av provinsen Asia.
3 The next day, we landed at Tsaidan. Julius treated Paul kindly, and gave him permission to go to his friends and refresh himself.
Dagen etter la vi til i byen Sidon. Offiseren Julius var vennlig innstilt mot Paulus og lot ham gå i land for å besøke venner og nyte godt av gjestfriheten deres.
4 Putting to sea from there, we sailed under the lee of Cyprus, because the winds were contrary.
Da vi dro fra Sidon, fikk vi motvind og seilte derfor i le av Kypros.
5 When we had sailed across the sea which is off Cilicia and Pamphylia, we came to Myra, a city of Lycia.
Etter det var vi ute på åpent hav og passerte provinsene Kilikia og Pamfylia før vi la til i byen Myra i provinsen Lykia.
6 There the centurion found a ship of Alexandria sailing for Italy, and he put us on board.
Der fant offiseren et egyptisk skip fra Alexandria som skulle til Italia og som tok oss ombord.
7 When we had sailed slowly many days, and had come with difficulty opposite Cnidus, the wind not allowing us further, we sailed under the lee of Crete, opposite Salmone.
I flere dager gikk nå seilturen tungt, etter som vinden sto imot oss. Da vi til slutt nærmet oss øya Knidos, la kapteinen om kursen og seilte rett sørover til vi rundet neset ved Salmone og kom inn i le sjø ved øya Kreta.
8 With difficulty sailing along it we came to a certain place called Fair Havens, near the city of Lasea.
Der klarte vi å kjempe oss fram langs kysten og kom etter en tid til stedet som blir kalt Godhavn nær byen Lasea.
9 When much time had passed and the voyage was now dangerous, because the Fast had now already gone by, Paul admonished them,
Vi hadde mistet mye tid, og været holdt på å bli farlig for lange sjøreiser, etter som det allerede var seint på høsten. Paulus advarte derfor offiseren og mannskapet
10 and said to them, "Sirs, I perceive that the voyage will be with injury and much loss, not only of the cargo and the ship, but also of our lives."
og sa:”Mine venner, det kommer til å bli store problemer om vi fortsetter reisen. Både skipet og lasten vil gå tapt, og vi kommer til å risikere våre egne liv!”
11 But the centurion gave more heed to the master and to the owner of the ship than to those things which were spoken by Paul.
Men offiseren som var ansvarlig for fangene, hørte mer på kapteinen og de som eide skipet, enn på Paulus.
12 Because the haven was not suitable to winter in, the majority advised going to sea from there, if by any means they could reach Phoenix, and winter there, which is a port of Crete, looking northeast and southeast.
Etter som Godhavn ikke var noen god havn for vinteropplag, syntes de fleste av mannskapet at de skulle seile videre til Føniks og der ta landligge over vinteren. Dette var en god havn lenger vest på Kreta, og som var åpen mot nordvest og sørvest.
13 When the south wind blew softly, supposing that they had obtained their purpose, they weighed anchor and sailed along Crete, close to shore.
Nå begynte det å blåse svak vind fra sør. De trodde derfor at reisen til Føniks skulle bli enkel. Altså lettet de anker og begynte å seile tett inn mot kysten av Kreta.
14 But before long, a stormy wind beat down from shore, which is called Euraquilo.
Det drøyde ikke lenge før været plutselig slo om. En voldsom storm, den blir kalt nordoststormen, feide ned fra øya og drev skipet med seg ut på åpne havet. Mannskapet forsøkte å snu inn mot land, men klarte det ikke og ble tvunget til å la skipet drive for vinden.
15 When the ship was caught, and could not face the wind, we gave way to it, and were driven along.
16 Running under the lee of a small island called Cauda, we were able, with difficulty, to secure the boat.
Til slutt kom vi i le bak en liten øy som het Klauda. Med store problemer kunne vi da få ombord skipsbåten som vi hadde på slep.
17 After they had hoisted it up, they used cables to help reinforce the ship. Fearing that they would run aground on the Syrtis, they lowered the sea anchor, and so were driven along.
Da vi hadde heist den opp, surret vi skipet med tau for å styrke skroget. Sjømennene var redde for at skipet skulle drive mot sandbankene ved Syrtebukten. Derfor firte de ned storseilet og lot skipet drive.
18 As we labored exceedingly with the storm, the next day they began to throw things overboard.
Da stormen neste dag fortsatte å rase, begynte mannskapet å kaste lasten overbord.
19 On the third day, they threw out the ship's tackle with their own hands.
Den tredje dagen kastet de også utrustningen på skipet over bord og alt annet som var løst.
20 When neither sun nor stars shone on us for many days, and no small storm pressed on us, all hope that we would be saved was now taken away.
I flere døgn så vi verken solen eller stjernene og kunne ikke navigere. Stormen fortsatte med uforminsket styrke. Til slutt regnet vi med at alt håp var ute.
21 When they had been long without food, Paul stood up in the middle of them, and said, "Sirs, you should have listened to me, and not have set sail from Crete, and have gotten this injury and loss.
Over lenger tid hadde ingen spist. Til slutt gikk Paulus til mannskapet og soldatene og sa:”Dere skulle ha hørt på meg allerede fra begynnelsen av og tatt landligge på Kreta over vinteren. Da hadde dere sluppet alle disse problemene og det store tapet.
22 Now I exhort you to cheer up, for there will be no loss of life among you, but only of the ship.
Men ikke gi opp håpet! Ingen av oss kommer til å dø, bare skipet vil gå tapt.
23 For there stood by me this night an angel, belonging to the God whose I am and whom I serve,
I natt kom nemlig en engel til meg fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener.
24 saying, 'Do not be afraid, Paul. You must stand before Caesar. And look, God has granted you all those who sail with you.'
Han sa:’Vær ikke redd Paulus. Du skal stilles for retten hos keiseren. For øvrig har Gud lovet å redde livet til alle dem som seiler sammen med deg.’
25 Therefore, sirs, cheer up. For I believe God, that it will be just as it has been spoken to me.
Gi derfor ikke opp! Jeg stoler på Gud. Alt skal gå akkurat som han har sagt.
26 But we must run aground on a certain island."
Vi kommer til å drive i land på en øy.”
27 But when the fourteenth night had come, as we were driven back and forth in the Adriatic Sea, about midnight the sailors surmised that they were drawing near to some land.
Da vi hadde drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten stormnetter, oppdaget sjøfolkene midt på natten at vi nærmet oss land.
28 They took soundings, and found twenty fathoms. After a little while, they took soundings again, and found fifteen fathoms.
De loddet dybden og oppdaget at den var mindre enn 40 meter. Etter en liten stund målte de dybden til snaut 30 meter.
29 Fearing that we would run aground on rocky ground, they let go four anchors from the stern, and wished for daylight.
De var redde for at skipet skulle gå på skjærene og kastet ut fire ankere fra akterstavnen. Utålmodig ventet de på at det skulle bli morgen.
30 As the sailors were trying to flee out of the ship, and had lowered the boat into the sea, pretending that they would lay out anchors from the bow,
Noen av sjøfolkene forsøkte å rømme skipet. De låret skipsbåten på vannet og sa at de måtte legge ut ankere også fra baugen.
31 Paul said to the centurion and to the soldiers, "Unless these stay in the ship, you cannot be saved."
Da advarte Paulus offiseren og soldatene og sa:”Vi kommer til å dø alle sammen, dersom disse sjøfolkene ikke blir ombord.”
32 Then the soldiers cut away the ropes of the boat, and let it fall off.
Da kappet soldatene tauene og lot skipsbåten drive av sted.
33 While the day was coming on, Paul urged them all to take some food, saying, "This day is the fourteenth day that you wait and continue fasting, having taken nothing.
Straks før det begynte å lysne, oppfordret Paulus på nytt alle om å spise.”Dere har ikke rørt mat på to uker”, sa han.
34 Therefore I urge you to take some food, for this is for your preservation; for not a hair will perish from any of your heads."
”Pass på å få i dere litt mat, slik at dere orker anstrenngelsene! Vær ikke redde, ikke et hårstrå på hodene deres kommer til å bli krummet!”
35 When he had said this, and had taken bread, he gave thanks to God in the presence of all, and he broke it, and began to eat.
Han tok et brød, takket Gud, brøt av en bit og spiste.
36 Then they all cheered up, and they also took food.
Straks kjente alle seg bedre til motes og begynte å spise de også.
37 In all, we were two hundred seventy-six souls on the ship.
Det var 276 personer om bord.
38 When they had eaten enough, they lightened the ship, throwing out the wheat into the sea.
Da alle hadde spist seg mette, kastet mannskapet hvetelasten overbord for å gjøre skipet lettere.
39 When it was day, they did not recognize the land, but they noticed a certain bay with a beach, and they decided to try to drive the ship onto it.
Da det lysnet av dag, kjente de ikke igjen kysten de så, men de merket seg en bukt med en sandstrand og ville forsøke å sette skipet på grunn der.
40 Casting off the anchors, they left them in the sea, at the same time untying the rudder ropes. Hoisting up the foresail to the wind, they made for the beach.
De kappet trossene og lot ankrene falle. Så surret de løs roret, heiste framseilet og satte kursen mot stranden.
41 But coming to a place where two seas met, they ran the vessel aground. The bow struck and remained immovable, but the stern began to break up by the violence of the waves.
Men skipet støtte på en grunne. Baugen satte seg bom fast, mens akterstavnen begynte å bli brutt i stykker av de voldsomme brenningene.
42 The soldiers' counsel was to kill the prisoners, so that none of them would swim out and escape.
Soldatene besluttet da å drepe alle fangene for at ingen skulle svømme i land og rømme.
43 But the centurion, desiring to save Paul, stopped them from their purpose, and commanded that those who could swim should throw themselves overboard first to go toward the land;
Men offiseren ville redde Paulus og hindret at planen ble gjennoført. Han ga befaling om at alle som kunne svømme, først skulle hoppe overbord og ta seg i land.
44 and the rest should follow, some on planks, and some on other things from the ship. So it happened that they all escaped safely to the land.
Resten skulle forsøke å buksere seg inn til land ved å flyte på planker og vrakrester fra det knuste skipet. På denne måten klarte alle å redde seg opp på stranden.
