Romans 9
1 Truth I say in Christ, I do not lie, my conscience bearing testimony with me in the Holy Spirit,
Eg segjer sanning i Kristus, eg lyg ikkje, samvitet mitt vitnar med meg i den Heilage Ande,
2 that I have great grief and unceasing pain in my heart—
at eg hev ei stor sorg og en stendig verk i hjarta mitt.
3 for I was wishing, I myself, to be accursed from the Christ—for my brothers, my relatives, according to the flesh,
For eg skulde ynskja at eg sjølv var bannstøytt burt frå Kristus for brørne mine, samættingarne mine etter kjøtet,
4 who are Israelites, whose [is] the adoption, and the glory, and the covenants, and the lawgiving, and the service, and the promises,
dei som er israelitar, som hev barnekåret og herlegdomen og pakterne og lovgjevingi og gudstenesta og lovnaderne,
5 whose [are] the fathers, and of whom [is] the Christ, according to the flesh, who is God over all, blessed for all ages. Amen. (aiōn g165)
dei som federne høyrer til og som Kristus er ætta frå etter kjøtet, han som er Gud yver alle ting, velsigna i all æva. Amen. (aiōn g165)
6 And it is not possible that the word of God has failed; for not all who [are] of Israel are these of Israel;
Men det er ikkje so at Guds ord hev vorte til inkjes; for ikkje alle dei som er ætta frå Israel, er Israel;
7 nor because they are seed of Abraham [are] all children, but, “in Isaac will a seed be called to you”;
og ikkje heller er alle Abrahams born for di um dei er hans ætt; men: «Etter Isak som skal ætta di heita, »
8 that is, the children of the flesh—these [are] not children of God; but the children of the promise are reckoned for seed;
det vil segja: ikkje borni etter kjøtet er Guds born, men borni etter lovnaden vert rekna til ætti.
9 for the word of promise [is] this: “According to this time I will come, and there will be to Sarah a son.”
For dette er eit lovnadsord: «Ved dette bilet kjem eg att, og då skal Sara hava ein son.»
10 And not only [so], but also Rebecca, having conceived by one—our father Isaac
Og ikkje berre det, men so var det og med Rebekka, ho som var med born ved ein, det er Isak, far vår.
11 (for they being not yet born, neither having done anything good or evil, that the purpose of God, according to [divine] selection, might remain; not of works, but of Him who is calling),
For då dei endå var ufødde, og ikkje endå hadde gjort korkje godt eller vondt - for at Guds rådgjerd etter hans utveljing skulde standa ved lag, ikkje ved gjerningar, men ved honom som kallar -
12 it was said to her, “The greater will serve the less”;
då vart det sagt til henne: «Den eldste skal tena den yngste, »
13 according as it has been written: “Jacob I loved, and Esau I hated.”
som skrive stend: «Jakob elska eg, men Esau hata eg.»
14 What, then, will we say? Unrighteousness [is] with God? Let it not be!
Kva skal me då segja? Skulde det finnast urettferd hjå Gud? Langt ifrå!
15 For to Moses He says, “I will do kindness to whom I do kindness, and I will have compassion on whom I have compassion”;
For han segjer til Moses: «Eg vil miskunna den som eg miskunnar, og ynka den som eg ynkar.»
16 so then—not of him who is willing, nor of him who is running, but of God who is doing kindness;
So stend det då ikkje til den som vil, og ikkje heller til den som renner, men til Gud som gjer miskunn.
17 for the Writing says to Pharaoh, “For this very thing I raised you up, that I might show in you My power, and that My Name might be declared in all the land”;
For Skrifti segjer til Farao: «Just til dette reiste eg deg upp, at eg kunde syna magti mi på deg, og at namnet mitt kunde verta kunngjort yver all jordi.»
18 so then, to whom He wills, He does kindness, and to whom He wills, He hardens.
So miskunnar han då kven han vil, og gjer kven han vil hard.
19 You will say, then, to me, “Why does He yet find fault? For who has resisted His counsel?”
So vil du vel segja til meg: «Kva hev han so endå å klaga for? For kven stend vel imot viljen hans?»
20 No, but, O man, who are you that are answering again to God? Will the thing formed say to Him who formed [it], Why did you make me thus?
Men kven er då du, menneskje, som trættar imot Gud? Skal då verket segja til verkaren: «Kvi gjorde du meg so?»
21 Does the potter not have authority over the clay, out of the same lump to make one vessel to honor and one to dishonor?
Eller hev ikkje krusmakaren vald yver leiret, so han av same deigi kann gjera det eine kjerald til æra og det andre til vanæra?
22 And if God, willing to show the wrath and to make known His power, endured, in much long suffering, vessels of wrath fitted for destruction,
Men um no Gud, endå han vilde syna vreiden sin og kunngjera si magt, like vel med stort langmod tolde dei vreide-kjerald som var laga til undergang,
23 and that He might make known the riches of His glory on vessels of kindness, that He before prepared for glory, whom also He called—us—
so han og kunde gjera sin herlegdoms rikdom yver miskunnskjeraldi som han fyreåt hadde laga til herlegdom?
24 not only out of Jews, but also out of nations,
Og til slike kalla han oss og, ikkje berre av jødar, men og av heidningar,
25 as also in Hosea He says, “I will call what [is] not My people—My people; and her not beloved—Beloved,
som han og segjer hjå Hosea: «Det som ei er mitt folk, vil eg kalla mitt folk, og kalla henne elska som ei var elska;
26 and it will be—in the place where it was said to them, You [are] not My people; there they will be called sons of the living God.”
og det skal ganga so, at på den staden det vart sagt til deim: «De er ikkje mitt folk, » der skal dei kallast den livande Guds born.»
27 And Isaiah cries concerning Israel, “If the number of the sons of Israel may be as the sand of the sea, the remnant will be saved;
Og som Jesaja ropar ut yver Israel: «Um talet på Israels born er som havsens sand, so skal då berre leivningen frelsast.
28 for a matter He is finishing, and is cutting short in righteousness, because a matter cut short will the LORD do on the land.”
For ordet sitt skal Herren setja i verk og snøgt fullføra på jordi.»
29 And according as Isaiah says before, “Except the LORD of Hosts left to us a seed, we had become as Sodom, and we had been made like Gomorrah.”
Og som Jesaja fyrr hev sagt: «Hadde ikkje Herren Sebaot leivt oss eit sæde, so hadde me vorte som Sodoma og vorte like Gomorra.»
30 What, then, will we say? That nations who are not pursuing righteousness attained to righteousness, and righteousness that [is] of faith,
Kva skal me då segja? At heidningarne som ikkje søkte rettferd, dei vann rettferd, men det var rettferdi av tru.
31 and Israel, pursuing a law of righteousness, did not arrive at a law of righteousness;
Men Israel, som søkte rettferdslov, dei vann ikkje fram til denne lovi.
32 why? Because—not by faith, but as by works of law; for they stumbled at the stone of stumbling,
Kvifor so? For di dei ikkje søkte henne med tru, men med gjerningar, for dei støytte seg på støytesteinen,
33 according as it has been written: “Behold, I place in Zion a stone of stumbling and a rock of offense; and everyone who is believing thereon will not be ashamed.”
som skrive stend: «Sjå, eg legg i Sion ein stein til støyt og eit berg til stygg; den som trur på honom, skal ikkje verta til skammar.»
