Psalms 139
1 TO THE OVERSEER. A PSALM OF DAVID. YHWH, You have searched me, and know.
Til songmeisteren; av David; ein salme. Herre, du ransakar meg og kjenner meg.
2 You have known my sitting down, And my rising up, You have attended to my thoughts from afar.
Um eg sit eller stend upp, so veit du det, du skynar min tanke langan veg.
3 You have fanned my path and my lying down, And have been acquainted [with] all my ways.
Mi gonga og lega røyner du ut, og alle mine vegar kjenner du grant.
4 For there is not a word in my tongue, Behold, O YHWH, You have known it all!
For det er inkje ord på mi tunga - sjå, Herre, du kjenner det alt til fullnads.
5 You have besieged me behind and before, And You place Your hand on me.
Bak og framme held du ikring meg, og du legg di hand på meg.
6 Knowledge too wonderful for me, It has been set on high, I am not able for it.
Slik kunnskap er meg for underleg, han er for høg, eg kann ikkje greida honom.
7 To where do I go from Your Spirit? And to where do I flee from Your face?
Kvar skal eg fara frå din ande, og kvar skal eg fly ifrå ditt andlit?
8 If I ascend the heavens—You [are] there, And spread out a bed in Sheol, behold, You! (Sheol h7585)
For eg upp til himmelen, so er du der, og reidde eg seng i helheimen, sjå, der er du og. (Sheol h7585)
9 I take the wings of morning, I dwell in the uttermost part of the sea,
Tek eg vengjerne til morgonroden, slo eg meg ned ved ytste havet,
10 Also there Your hand leads me, And Your right hand holds me.
di hand vilde leida meg ogso der, og di høgre hand vilde halda meg fast.
11 And I say, “Surely darkness bruises me,” Then night [is] light to me.
Og sagde eg: «Myrker løyne meg, og ljoset verte natt ikringum meg, »
12 Also darkness does not hide from You, And night shines as day, As [is] darkness so [is] light.
so vilde ikkje heller myrkret gjera noko myrkt for deg, og natti vilde vera ljos som dagen, myrkret vilde vera som ljoset.
13 For You have possessed my reins, You cover me in my mother’s belly.
For du hev skapt mine nyro, du hev verka meg i morsliv.
14 I confess You, because I have been fearfully distinguished. Your works [are] wonderful, And my soul is knowing [it] well.
Eg takkar deg, av di eg er laga på øgjeleg underfull vis; underfulle er dine verk, og mi sjæl veit det so vel.
15 My substance was not hid from You, When I was made in secret, Curiously worked in the lower part of earth.
Mine bein var ikkje dulde for deg då eg vart laga i løynd, då eg med kunst vart verka djupt i jordi.
16 Your eyes saw my unformed substance, And all of them are written on Your scroll, The days they were formed—And not one among them.
Då eg var eit foster, såg dine augo meg, og i di bok vart dei alle uppskrivne, dei dagar som vart fastsette, då ikkje ein av deim var komen.
17 And how precious Your thoughts have been to me, O God, how great has been their sum!
Og kor dyre dine tankar er for meg, du Gud, kor store summarne er av deim!
18 I recount them! They are more than the sand, I have awoken, and I am still with You.
Vil eg telja deim, so er dei fleire enn sand; eg vaknar, og endå er eg hjå deg.
19 Do You slay, O God, the wicked? Then, men of blood, turn aside from me!
Gud, gjev du vilde drepa den ugudlege! og de, blodfuse menner, vik burt frå meg -
20 Who exchange You for wickedness, Your enemies [are] lifted up to vanity.
dei som nemner deg med fulskap, brukar ditt namn til lygn - dine fiendar!
21 Do I not hate, YHWH, those hating You? And grieve myself with Your withstanders?
Skulde eg ikkje, Herre, hata deim som hatar deg, og styggjast ved deim som stend deg imot?
22 I have hated them [with] perfect hatred, They have become enemies to me.
Med det sterkaste hatet hatar eg deim, fiendar er dei for meg.
23 Search me, O God, and know my heart, Try me, and know my thoughts,
Ransaka meg, Gud, og kjenn mitt hjarta! Prøv meg og kjenn mine tankar!
24 And see if a grievous way be in me, And lead me in a perpetual way!
Og sjå um eg er på veg til pinsla, og leid meg på æveleg veg!
