Psalms 137

1 By rivers of Babylon—There we sat, Indeed, we wept when we remembered Zion.

Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

2 We hung our harps on willows in its midst.

På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

3 For there our captors asked us the words of a song, And our spoilers—joy: “Sing to us of a song of Zion.”

For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

4 How do we sing the song of YHWH, On the land of a stranger?

Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

5 If I forget you, O Jerusalem, my right hand forgets!

Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

6 My tongue cleaves to my palate, If I do not remember you, If I do not exalt Jerusalem above my chief joy.

Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

7 Remember, YHWH, for the sons of Edom, The day of Jerusalem, Those saying, “Raze, raze to its foundation!”

Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

8 O daughter of Babylon, O destroyed one, O the blessedness of him who repays to you your deed, That you have done to us.

Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

9 O the blessedness of him who seizes, and has dashed your sucklings on the rock!

Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!