Proverbs 9
1 Wisdom has built her house, She has hewn out her pillars—seven.
Visdomsmøyi hev bygt seg hus, hev hogge til sine stolpar sju.
2 She has slaughtered her slaughter, She has mingled her wine, Indeed, she has arranged her table.
Ho hev slagta sitt slagt og blanda sin vin og attåt duka sitt bord.
3 She has sent forth her girls, She cries on the tops of the high places of the city:
Sine ternor hev ho sendt ut, og ropar ovan frå haugarne i byen:
4 “Who [is] simple? Let him turn aside here.” Whoever lacks heart: she has said to him,
«Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Til den vitlause segjer ho:
5 “Come, eat of my bread, And drink of the wine I have mingled.
«Kom, og et av mitt brød og drikk av den vin eg hev blanda!»
6 Forsake the simple and live, And be blessed in the way of understanding.”
Lat fåkunna fara so de kann liva og vandra på vegen til vit!
7 The instructor of a scorner Is receiving for it—shame, And a reprover of the wicked—his blemish.
Den som refser ein spottar, fær skam yver seg, den som lastar ein gudlaus, fær seg ein flekk.
8 Do not reprove a scorner, lest he hate you, Give reproof to the wise, and he loves you.
Lasta’kje spottaren, han vil hata deg! Lasta den vise, han vil elska deg!
9 Give to the wise, and he is wiser still, Make known to the righteous, And he increases learning.
Gjev ein vismann, so aukar hans visdom, lær ein rettferdig, so lærar han meir.
10 The commencement of wisdom [is] the fear of YHWH, And a knowledge of the Holy Ones [is] understanding.
Otte for Herren er upphav til visdom, og vit er å kjenna den Heilage.
11 For by me your days multiply, And years of life are added to you.
«For ved meg dine dagar skal aukast, og fleire livs-år fær du.»
12 If you have been wise, you have been wise for yourself, And you have scorned—you bear [it] alone.
Er du vis, so gagnar det deg sjølv, spottar du, so lyt du bera det åleine.
13 A foolish woman [is] noisy, Simple, and has not known what.
Fru dårskap fer med ståk, fåkunnig som ho er og ingen ting veit.
14 And she has sat at the opening of her house, On a throne—the high places of the city,
Ho sit attmed husdøri si, på ein stol høgt uppe i byen,
15 To call to those passing by the way, Who are going straight [on] their paths.
og bed inn dei som ferdast på vegen, som gjeng sine stigar beint fram:
16 “Who [is] simple? Let him turn aside here.” And whoever lacks heart—she said to him,
«Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Ja, til den vitlause segjer ho:
17 “Stolen waters are sweet, And hidden bread is pleasant.”
«Stole vatn er søtt, og ljuvlegt er løyn-ete brød.»
