Luke 19
1 And having entered, He was passing through Jericho,
So kom han til Jeriko, og for fram igjenom byen.
2 and behold, a man, by name called Zaccheus, and he was a chief tax collector, and he was rich,
Der var det ein mann som heitte Sakkæus; han var ein høg tollmann og rik.
3 and he was seeking to see Jesus, who He is, and was not able for the multitude, because he was small in stature,
Han hadde slik hug til å sjå Jesus, kven han var, men kunde ikkje koma til for folkemengdi; for han var liten på vokster.
4 and having run forward before, he went up on a sycamore, that he may see Him, because through that [way] He was about to pass by.
So sprang han i fyrevegen og kleiv upp i eit sykomortre, so han kunde få sjå honom; for der laut han koma framum.
5 And as Jesus came up to the place, having looked up, He saw him and said to him, “Zaccheus, having hurried, come down, for it is necessary for Me to remain in your house today”;
Då Jesus kom dit, såg han upp og sagde til honom: «Sakkæus, skunda deg og kom ned! I dag lyt eg vera hjå deg.»
6 and he having hurried came down, and received Him rejoicing;
Då skunda han seg ned, og tok imot Jesus med gleda.
7 and having seen [it], they were all murmuring, saying, “He went in to lodge with a sinful man!”
Alle som såg det, murra og sagde seg imillom: «Han gjeng inn til ein syndig mann og tek herbyrge der.»
8 And Zaccheus having stood, said to the LORD, “Behold, half of my goods, Lord, I give to the poor, and if I took by false accusation anything of anyone, I give back fourfold.”
Men Sakkæus steig fram og sagde til Herren: «Herre, helvti av alt det eg eig, gjev eg dei fatige, og hev eg truga pengar frå nokon, gjev eg det att firdubbelt.»
9 And Jesus said to him, “Today salvation came to this house, inasmuch as he also is a son of Abraham;
Og Jesus sagde um honom: «I dag hev det timst dette huset å få frelsa, etter di han og er Abrahams son;
10 for the Son of Man came to seek and to save the lost.”
for Menneskjesonen er komen for å leita etter det som var fortapt, og frelsa det.»
11 And while they are hearing these things, having added He spoke an allegory, because of His being near to Jerusalem, and of their thinking that the Kingdom of God is immediately about to appear.
Med dei lydde på det, heldt han ved og fortalde ei likning, av di han var so nær Jerusalem, og dei tenkte at Guds rike skulde koma til synes straks.
12 He therefore said, “A certain man of birth went on to a far country, to take to himself a kingdom, and to return,
Han sagde: «Det var ein gong ein høgætta mann, som for langt burt til eit anna land og vilde få seg kongedøme og so venda heim att.
13 and having called ten servants of his own, he gave ten minas to them and said to them, Do business—until I come;
Då kalla han åt seg ti av tenarane sine og gav deim ti pund og sagde: «Driv no handel med dette med eg er burte!»
14 and his citizens were hating him, and sent a delegation after him, saying, We do not wish this one to reign over us.
Men landsmennerne hans hata honom og skikka sendemenner av stad etter honom, som skulde segja: «Me vil ikkje at den mannen skal vera kongen vår!»
15 And it came to pass, on his coming back, having taken the kingdom, that he commanded these servants to be called to him, to whom he gave the money, that he might know what anyone had done in business.
Då han no kom att og hadde fenge kongedømet, sagde han at dei tenarane han hadde gjeve pengarne til, skulde ropast inn til honom, so han kunde få vita kor mykje dei hadde tent.
16 And the first came near, saying, Lord, your mina gained ten minas;
Då gjekk den fyrste fram og sagde: «Herre, pundet ditt hev gjeve av seg ti pund.»
17 and he said to him, Well done, good servant, because you became faithful in a very little, be having authority over ten cities.
«Det var rett, du gode tenar!» svara herren; «for di du hev vore tru med det som lite var, skal du hava velde yver ti byar.»
18 And the second came, saying, Lord, your mina made five minas;
So kom den andre og sagde: «Pundet ditt, herre, hev lagt inn fem pund.
19 and he also said to this one, And you, become [ruler] over five cities.
Til honom sagde herren: «Du skal råda yver fem byar.»
20 And another came, saying, Lord, behold, your mina, that I had lying away in a napkin;
So kom det ein annan og sagde: «Herre, sjå her er pundet ditt! Eg hev havt det liggjande i eit knyte;
21 for I was afraid of you, because you are an austere man; you take up what you did not lay down, and reap what you did not sow.
for eg var rædd deg, av di du er ein streng mann: du tek inn det du ikkje lagde ut, og haustar det du ikkje sådde.»
22 And he says to him, Out of your mouth I will judge you, evil servant: you knew that I am an austere man, taking up what I did not lay down, and reaping what I did not sow!
Då sagde herren: «Etter dine eigne ord dømer eg deg, du låke tenar! Du visste at eg er ein streng mann, som tek inn det eg ikkje lagde ut, og haustar det eg ikkje sådde?
23 And why did you not give my money to the bank, and I, having come, might have received it with interest?
Kvi sette du då ikkje pengarne mine i banken? so hadde eg fenge deim att med rentor når eg kom heim!
24 And to those standing by he said, Take the mina from him, and give to him having the ten minas—
Tak pundet frå honom!» sagde han til deim som stod innmed, og gjev det til den som hev ti pund!»
25 (and they said to him, Lord, he has ten minas)—
«Herre, han hev då ti pund!» sagde dei.
26 for I say to you that to everyone having will be given, and from him not having, also what he has will be taken from him,
«Eg segjer dykk at kvar den som hev, skal få, og den som ikkje hev, skal missa endå det som han hev.
27 but those my enemies, who did not wish me to reign over them, bring here and slay before me.”
Men desse uvenerne mine, som ikkje vilde at eg skulde vera kongen deira, deim skal de føra hit og hogga deim ned for augo mine!»»
28 And having said these things, He went on before, going up to Jerusalem.
Då han hadde sagt det, gjekk han fyre på ferdi upp til Jerusalem.
29 And it came to pass, as He came near to Bethphage and Bethany, to that called the Mount of Olives, He sent two of His disciples,
Som han no kom burtimot Betfage og Betania, til det berget dei kallar Oljeberget, sende han tvo av læresveinarne i veg og sagde:
30 having said, “Go away into the village in front of [you], in which, entering in, you will find a colt bound, on which no one of men ever sat, having loosed it, bring [it];
«Gakk burt i den grendi som ligg midt imot oss! Når de kjem der, finn de ein fole som stend bunden, og som det aldri hev sete menneskje på; den skal de løysa og leida hit.
31 and if anyone questions you, Why do you loose [it]? Thus you will say to him: The LORD has need of it.”
Og dersom nokon spør dykk kvi de løyser honom, skal de svara so: «Herren treng um honom.»»
32 And those sent, having gone away, found according as He said to them,
Dei som var sende, gjekk, og fann det so som han hadde sagt med deim.
33 and while they are loosing the colt, its owners said to them, “Why do you loose the colt?”
Då dei so løyste folen, sagde dei som åtte honom: «Kvi løyser de folen?»
34 And they said, “The LORD has need of it”;
«Herren treng um honom, » svara dei.
35 and they brought it to Jesus, and having cast their garments on the colt, they sat Jesus on it.
So leidde dei folen fram til Jesus, og lagde kjolarne sine på honom, og let Jesus setja seg uppå;
36 And as He is going, they were spreading their garments in the way,
og med han for frametter, breidde dei klædi sine under på vegen.
37 and as He is coming near now, at the descent of the Mount of Olives, the whole multitude of the disciples began rejoicing to praise God with a great voice for all the mighty works they had seen,
Som han no var tett burtmed der det ber ned frå Oljeberget, tok læresveinarne, heile flokken, glade som dei var, til å lova Gud med høg røyst for alle dei underi dei hadde set, og kvad:
38 saying, “Blessed [is] the King coming in the Name of the LORD; peace in Heaven, and glory in the highest!”
«Velsigna vere kongen som kjem i Herrens namn! Fred i himmelen og æra i det høgste!»
39 And certain of the Pharisees from the multitude said to Him, “Teacher, rebuke Your disciples”;
Nokre farisæarar som var med i folkehopen, sagde til han: «Meister, tala til læresveinarne dine!»
40 and He answering said to them, “I say to you that if these will be silent, the stones will cry out!”
Då svara han: «Eg segjer dykk: Dersom desse tegjer, so skal steinarne ropa.»
41 And when He came near, having seen the city, He wept over it,
Då han kom næmare og såg byen, gret han yver honom og sagde:
42 saying, “If you knew, even you, at least in this your day, the things for your peace; but now they were hid from your eyes.
«Hadde du berre visst, um ikkje fyrr enn i dag, kva som tener til di velferd! Men no er det dult for augo dine.
43 Because days will come on you, and your enemies will cast a rampart around you, and surround you around, and press you on every side,
For det skal koma ei tid for deg då fiendarne kastar upp ein voll um deg og kringset deg og trengjer deg frå alle kantar,
44 and lay you low, and your children within you, and they will not leave in you a stone on a stone, because you did not know the time of your inspection.”
og støyter deg ned i grunnen, og borni dine med deg, og ikkje let det liggja att stein på stein i deg, for di du ikkje skyna di gjestings tid.»
45 And having entered into the temple, He began to cast forth those selling in it, and those buying,
Då han kom inn i templet, tok han til å driva ut deim som handla der,
46 saying to them, “It has been written, My house is a house of prayer—but you made it a den of robbers.”
og sagde til deim: «Det stend skrive: «Mitt hus skal vera eit bønehus, » men de hev gjort det til eit røvarbol.»
47 And He was teaching daily in the temple, but the chief priests and the scribes were seeking to destroy Him—also the chiefs of the people—
Sidan lærde han dagstødt i templet. Øvsteprestarne og dei skriftlærde var trådde etter å få rudt honom or vegen, og so gjorde dei fyrste mennerne i folket,
48 and they were not finding what they will do, for all the people were hanging on Him, hearing Him.
men dei kunde ikkje finna ut korleis dei skulde bera seg åt med det; for heile folket hekk ved honom og lydde på honom.
