Job 9
1 And Job answers and says:
Då tok Job til ords og sagde:
2 “Truly I have known that [it is] so, But how is man righteous with God?
«Eg veit for visst at det er so; kva rett fær mannen imot Gud?
3 If he delights to strive with Him—He does not answer him one of a thousand.
Um han med honom vilde trætta, han kann’kje svara eitt til tusund.
4 Wise in heart and strong in power—Who has hardened toward Him and is at peace?
Vis som han er og sterk i velde - kven kann vel strafflaust tråssa honom,
5 Who is removing mountains, And they have not known, Who has overturned them in His anger.
som fjelli flyt, dei veit’kje av det, og velter deim upp i harm,
6 Who is shaking earth from its place, And its pillars move themselves.
som ruggar jordi frå sin plass, so pilarne hennar skjelv,
7 Who is commanding to the sun, and it does not rise, And the stars He seals up.
som soli byd so ho ei skin, og set eit segl for stjernorne,
8 Stretching out the heavens by Himself, And treading on the heights of the sea,
som eine spanar himmeln ut og fram på havsens toppar skrid,
9 Making the Great Bear, Orion, and the Pleiades, And the inner chambers of the south.
hev skapt Karlsvogni og Orion, Sjustjerna og Sørkamri med?
10 Doing great things until there is no searching, And wonderful, until there is no numbering.
Som storverk gjer, me ei kann fata, og underverk forutan tal?
11 Behold, He goes over by me, and I do not see, And He passes on, and I do not attend to it.
Han framum gjeng, eg ser han ikkje; um burt han glid, eg går han ikkje.
12 Behold, He snatches away, who brings it back? Who says to Him, What [are] You doing?
Når han tek fat, kven stoggar honom? Kven honom spør: «Kva gjer du der?»
13 God does not turn back His anger, Proud helpers have bowed under Him.
Gud stoggar ikkje vreiden sin; for han seg bøygde Rahabs-fylgjet.
14 How much less do I answer Him? Choose out my words with Him?
Kor kann vel eg då svara han? Kor skal for han eg ordi leggja?
15 Whom, though I were righteous, I do not answer, For my judgment I make supplication.
Um eg hev rett, eg kann’kje svara, men lyt min domar be um nåde.
16 Though I had called and He answers me, I do not believe that He gives ear [to] my voice.
Og um han svara når eg ropa, eg trudde ei mi røyst han høyrde.
17 Because He bruises me with a storm, And has multiplied my wounds for nothing.
Han som i stormver reiv meg burt og auka grunnlaust såri mine,
18 He does not permit me to refresh my spirit, But fills me with bitter things.
han let meg ikkje anda fritt, men metta meg med beiske ting.
19 If of power, behold, the Strong One; And if of judgment—who convenes me?
Når magt det gjeld, då er han der; men gjeld det rett: kven stemnar honom?
20 If I am righteous, my mouth declares me wicked; [If] I am perfect, it declares me perverse.
Um eg hev rett, min munn meg dømer; er skuldlaus, han meg domfeller.
21 I am perfect; I do not know my soul, I despise my life.
Skuldlaus eg er! eg skyner ei meg sjølv, vanvyrder livet mitt.
22 It is the same thing, therefore I said, He is consuming the perfect and the wicked.
Det er det same, no eg segjer: Han tyner skuldig og uskuldig.
23 If a scourge puts to death suddenly, He laughs at the trial of the innocent.
Når svipa brått gjev ulivssår, med lått han ser den gode lida.
24 Earth has been given Into the hand of the wicked. He covers the faces of her judges, If not—where, who [is] he?
Han jordi gav i nidings hand; på domarar han syni kverver. Er det’kje han, kven er det då?
25 My days have been swifter than a runner, They have fled, they have not seen good,
Mitt liv fer snøggare enn lauparen, dei kverv, men lukka såg det aldri;
26 They have passed on with ships of reed, As an eagle darts on food.
Det glid som båtar utav sev, lik ørn som ned på fengdi slær.
27 Though I say, I forget my talking, I forsake my corner, and I brighten up!
Når eg mi plåga gløyma vil og jamna panna mi og smila,
28 I have been afraid of all my griefs, I have known that You do not acquit me.
då gruvar eg for pina mi; eg veit du ei frikjenner meg.
29 I become wicked; why [is] this? I labor [in] vain.
For når eg lyt straffskuldig vera, kvifor skal eg då fåfengt stræva?
30 If I have washed myself with snow-water, And purified my hands with soap,
Um eg i snø meg vilde tvætta og reinsa henderne med lut.
31 Then You dip me in corruption, And my garments have detested me.
Du ned i grefti straks meg dukka, so mine klæde ved meg stygdest.
32 But if a man like myself—I answer Him, We come together into judgment.
Han ikkje er ein mann som eg, kann ei med meg til retten gå;
33 If there were a mediator between us, He places his hand on us both.
d’er ingen skilsmann millom oss som handi si kann på oss leggja.
34 He turns aside His rod from off me, And His terror does not make me afraid,
Når berre han tok riset frå meg og ikkje skræmde meg med rædsla,
35 I speak, and do not fear Him, but I am not right with myself.”
eg skulde tala utan otte; sjølv dømer eg meg annarleis.
