Job 8
1 And Bildad the Shuhite answers and says:
Då tok Bildad frå Suah til ords og sagde:
2 “Until when do you speak these things? And a strong wind—sayings of your mouth?
«Kor lenge vil du tala so og lata ordi storma fram?
3 Does God pervert judgment? And does the Mighty One pervert justice?
Kann Gud vel rengja det som rett er? Kann Allvalds-Gud vel rengja rettferd?
4 If your sons have sinned before Him, And He sends them away, By the hand of their transgression,
Hev dine søner synda mot han, gav han deim deira synd i vald.
5 If you seek for God early, And make supplication to the Mighty,
Um du søkja til din Gud, og beda Allvalds-Gud um nåde,
6 If you [are] pure and upright, Surely now He wakes for you, And has completed The habitation of your righteousness.
er du då rein og utan svik, då vil han vakna upp for deg og reisa nytt ditt rettferdshus,
7 And your beginning has been small, And your latter end is very great.
Um og di fortid vesall var, so mykje større vert di framtid.
8 For inquire, please, of a former generation, And prepare for a search of their fathers,
Ja, spør deg for hjå farne ætter, agt på kva federne fann ut.
9 For we [are] of yesterday, and we do not know, For our days [are] a shadow on earth.
- Me inkje veit, er frå i går; vårt liv ein skugge er på jordi -
10 Do they not show you—speak to you, And from their heart bring forth words?
dei skal deg læra, gjeva svar med ord ifrå sitt hjartedjup:
11 Does a rush rise without a marsh? A reed increase without water?
«Veks sevet vel på turre land? Trivst storren der som vatnet vantar?
12 While it [is] in its budding—uncropped, Even before any herb it withers.
Enn stend det grønt, vert ikkje skore, då visnar det fyrr anna gras.»
13 So [are] the paths of all forgetting God, And the hope of the profane perishes,
So gjeng det deim som gløymer Gud; og voni glepp for gudlaus mann.
14 Whose confidence is loathsome, And the house of a spider his trust.
Hans tillit sunderskori vert, hans tiltru vert til kongurvev;
15 He leans on his house—and it does not stand, He takes hold on it—and it does not abide.
Det hus han styd seg til, det dett; det som han triv til, stend’kje fast.
16 He [is] green before the sun, And over his garden his branch goes out.
Han saftfull veks, med soli skin; hans greiner yver hagen heng,
17 His roots are wrapped by a heap, He looks for a house of stones.
og roti kring steinrøysar smett, og smyg seg inn imillom steinar.
18 If [one] destroys him from his place, Then it has feigned concerning him, I have not seen you!
Men vert han riven frå sin stad, so hugsar staden han ei meir.
19 Behold, this [is] the joy of His way, And from the dust others spring up.
Sjå det er gleda på hans veg; or moldi skyt ein annan fram.
20 Behold, God does not reject the perfect, Nor takes hold on the hand of evildoers.
Men Gud vanvyrder ei den reine; dei vonde tek han ei i handi.
21 While He fills your mouth with laughter, And your lips with shouting,
Han enn din munn med lått skal fylla og lipporne med gledesong;
22 Those hating you put on shame, And the tent of the wicked is not!”
men skammi klæda skal din fiend’; gudløysetjeld finst ikkje meir.»
