Job 41
1 “Do you draw leviathan with a hook? And do you let down his tongue with a rope?
Kan du dra Leviatan op med en krok og trykke dens tunge ned med et snøre?
2 Do you put a reed in his nose? And pierce his jaw with a thorn?
Kan du sette en sivline i dens nese og gjennembore dens kjeve med en krok?
3 Does he multiply supplications to you? Does he speak tender things to you?
Vil den rette mange ydmyke bønner til dig eller tale blide ord til dig?
4 Does he make a covenant with you? Do you take him for a perpetual servant?
Vil den gjøre en pakt med dig, så du kan få den til din træl for all tid?
5 Do you play with him as a bird? And do you bind him for your girls?
Kan du leke med den som med en fugl og binde den fast for dine små piker?
6 (Companions feast on him, They divide him among the merchants!)
Kan et lag av fiskere kjøpslå om den, stykke den ut mellem kjøbmennene?
7 Do you fill his skin with barbed irons? And his head with fish-spears?
Kan du fylle dens hud med spyd og dens hode med harpuner?
8 Place your hand on him, Remember the battle—do not add!
Prøv å legge hånd på den! Den strid skal du komme til å minnes og ikke gjøre det igjen!
9 Behold, the hope of him is found a liar, Also, is one not cast down at his appearance?
Nei, den som våger slikt, hans håp blir sveket; allerede ved synet av den styrter han til jorden.
10 None so fierce that he awakes him, And who [is] he [who] stations himself before Me?
Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?
11 Who has brought before Me and I repay? Under the whole heavens it [is] Mine.
Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.
12 I do not keep silent concerning his parts, And the matter of might, And the grace of his arrangement.
Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.
13 Who has uncovered the face of his clothing? Who enters within his double bridle?
Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?
14 Who has opened the doors of his face? Around his teeth [are] terrible.
Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.
15 A pride—strong ones of shields, Shut up—a close seal.
Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.
16 They draw near to one another, And air does not enter between them.
De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.
17 They adhere to one another, They stick together and are not separated.
Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.
18 His sneezings cause light to shine, And his eyes [are] as the eyelids of the dawn.
Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.
19 Flames go out of his mouth, sparks of fire escape.
Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.
20 Smoke goes forth out of his nostrils, As a blown pot and reeds.
Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.
21 His breath sets coals on fire, And a flame goes forth from his mouth.
Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.
22 Strength lodges in his neck, And grief exults before him.
På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.
23 The flakes of his flesh have adhered—Firm on him—it is not moved.
Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.
24 His heart [is] firm as a stone, Indeed, firm as the lower piece.
Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.
25 The mighty are afraid at his rising, From his breakings they keep themselves free.
Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.
26 The sword of his overtaker does not stand, Spear, dart, and breastplate.
Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.
27 He reckons iron as straw, bronze as rotten wood.
Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.
28 The son of the bow does not cause him to flee, Stones of the sling are turned into stubble by him.
Buens sønn jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den.
29 Darts have been reckoned as stubble, And he laughs at the shaking of a javelin.
Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.
30 Sharp points of clay [are] under him, He spreads gold on the mire.
På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.
31 He causes the deep to boil as a pot, He makes the sea as a pot of ointment.
Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.
32 He causes a path to shine after him, One thinks the deep to be hoary.
Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.
33 There is not on the earth his like, That is made without terror.
Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.
34 He sees every high thing, He [is] king over all sons of pride.”
Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.
