Job 4
1 And Eliphaz the Temanite answers and says:
Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
2 “Has one tried a word with you? You are weary! And who is able to keep in words?
«Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
3 Behold, you have instructed many, And feeble hands you make strong.
På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
4 Your words raise up the stumbling one, And you strengthen bowing knees.
med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
5 But now, it comes to you, And you are weary; It strikes to you, and you are troubled.
Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
6 Is your reverence not your confidence? Your hope—the perfection of your ways?
Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
7 Now remember, Who, being innocent, has perished? And where have the upright been cut off?
Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
8 As I have seen—plowers of iniquity, And sowers of misery, reap it!
Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
9 From the breath of God they perish, And from the spirit of His anger [are] consumed.
dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
10 The roaring of a lion, And the voice of a fierce lion, And teeth of young lions have been broken.
Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
11 An old lion is perishing without prey, And the whelps of the lioness separate.
og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
12 And a thing is secretly brought to me, And my ear receives a little of it.
Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
13 In thoughts from visions of the night, In the falling of deep sleep on men,
som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
14 Fear has met me, and trembling, And the multitude of my bones caused to fear.
Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
15 And a spirit passes before my face, The hair of my flesh stands up;
ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
16 It stands, and I do not discern its aspect, A likeness [is] before my eyes, Silence! And I hear a voice:
og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
17 Is mortal man more righteous than God? Is a man cleaner than his Maker?
«Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
18 Behold, He puts no credence in His servants, Nor sets praise in His messengers.
Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
19 Also—the inhabitants of houses of clay (Whose foundation [is] in the dust, They bruise them before a moth).
enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
20 From morning to evening are beaten down, Without any regarding, they perish forever.
Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
21 Has their excellence not been removed with them? They die, and not in wisdom!”
Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
