Job 39
1 “Have you known the time of The bearing of the wild goats of the rock? Do you mark the bringing forth of does?
Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
2 Do you number the months they fulfill? And have you known the time of their bringing forth?
Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
3 They bow down, They bring forth their young ones safely, They cast forth their pangs.
Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
4 Their young ones are safe, They grow up in the field, they have gone out, And have not returned to them.
På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
5 Who has sent forth the wild donkey free? Indeed, who opened the bands of the wild donkey?
Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
6 Whose house I have made the wilderness, And his dwellings the barren land,
som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
7 He laughs at the multitude of a city, He does not hear the cries of an exactor.
Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
8 The range of mountains [is] his pasture, And he seeks after every green thing.
Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
9 Is a wild ox willing to serve you? Does he lodge by your crib?
Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
10 Do you bind a wild ox in a furrow [with] his thick band? Does he harrow valleys after you?
Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
11 Do you trust in him because his power [is] great? And do you leave your labor to him?
Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
12 Do you trust in him That he brings back your seed, And gathers [it to] your threshing-floor?
Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
13 [The] wing of the crying ostriches exults, but as a pinion and feather of a stork?
Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
14 For she leaves her eggs on the earth, And she warms them on the dust,
Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
15 And she forgets that a foot may press it, And a beast of the field treads it down.
ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
16 It has hardened her young ones without her, Her labor [is] in vain, without fear.
Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
17 For God has caused her to forget wisdom, And He has not given a portion To her in understanding;
For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
18 At the time she lifts herself up on high, She laughs at the horse and his rider.
Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
19 Do you give might to the horse? Do you clothe his neck [with] a mane?
Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
20 Do you cause him to rush as a locust? The splendor of his snorting [is] terrible.
Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
21 They dig in a valley, and he rejoices in power, He goes forth to meet the armor.
Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
22 He laughs at fear, and is not frightened, And he does not turn back from the face of the sword.
Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
23 Quiver rattles against him, The flame of a spear, and a javelin.
det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
24 He swallows the ground with trembling and rage, And does not remain steadfast Because of the sound of a horn.
Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
25 Among the horns he says, Aha, And from afar he smells battle, Roaring of princes and shouting.
Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
26 By your understanding does a hawk fly? Does he spread his wings to the south?
Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
27 At your command does an eagle go up high? Or lift up his nest?
Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
28 He inhabits a rock, Indeed, he lodges on the tooth of a rock, and fortress.
Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
29 From there he has sought food, His eyes look attentively to a far-off place,
Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
30 And his brood sucks up blood, And where the pierced [are]—there [is] he!”
Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»
