Job 37
1 “Also, my heart trembles at this, And it moves from its place.
For dette bivrar hjarta mitt og lyfter seg frå staden sin.
2 Listen diligently to the trembling of His voice, Indeed, the sound goes forth from His mouth.
Å, høyr på harmen i hans røyst, den dun som dundrar or hans munn!
3 He directs it under the whole heavens, And its light [is] over the skirts of the earth.
Det fer burt under himmelkvelv, men elden skin til heimsens endar.
4 A voice roars after it—He thunders with the voice of His excellence, And He does not hold them back, When His voice is heard.
So burar røysti etterpå, han torar med sitt stolte mod, og ljoni held han ikkje att når røysti si han ljoma let.
5 God thunders with His voice wonderfully, Doing great things and we do not know.
Gud torar underfullt med røysti, gjer storverk som me ei kann skyna.
6 For He says to snow: Be [on] the earth. And the small rain and great rain of His power.
Han snøen byd: «Fall ned til jord!» Til regnet og, sitt sterke silregn.
7 Into the hand of every man he seals, For the knowledge by all men of His work.
Han stengjer av for mannehand, so all hans skapning læra må.
8 And the beast enters into [its] lair, And it continues in its habitations.
Villdyri gjeng til sine hi og kvilar på sin legestad.
9 From the inner chamber comes a windstorm, And from scatterings winds—cold,
Or inste kammer kjem det storm, og kulde ut av vindarne.
10 From the breath of God is frost given, And the breadth of waters is constricted,
Utav Guds ande gustar frost, dei vide vatni kjem i tvang.
11 Indeed, by filling He presses out a cloud, [and] His light scatters a cloud.
Han lastar skyi og med væta og breider sine elding-skyer,
12 And it is turning itself around by His counsels, For their doing all He commands them, On the face of the habitable earth.
og hit og dit dei hastar fram, og skifter leid som han det vil og set i verk det som han byd, utyver vide jordheims-kringen;
13 Whether for a rod, or for His land, Or for kindness—He causes it to come.
anten til ris, når jordi treng det, ell’ og med nåde lyt dei råka.
14 Hear this, O Job, Stand and consider the wonders of God.
Job, lyd på dette, statt no still, gjev gaum på undri Gud hev gjort!
15 Do you know when God places them, And caused the light of His cloud to shine?
Veit du når Gud deim segjer fyre, og let sitt ljos or skyi skina?
16 Do you know the balancings of a cloud? The wonders of the Perfect in knowledge?
Veit du vel korleis skyi sviv, um underi åt den Allvise?
17 How your garments [are] warm, In the quieting of the earth from the south?
Du som i heite klæde styn, når jordi brenn i sunnanvind?
18 You have made an expanse with Him For the clouds—strong as a hard mirror!
Gjer du med honom himmelkvelven, som er so fast som støypte spegel?
19 Let us know what we say to Him, We do not set in array because of darkness.
Lær oss, kva me skal segja honom! Me tegja lyt for berre myrker.
20 Is it declared to Him that I speak? If a man has spoken, surely he is swallowed up.
Skal han få melding at eg talar? Vil nokon ynskja seg å tynast?
21 And now, they have not seen the light, It [is] bright in the clouds, And the wind has passed by and cleanses them.
No kann ein ikkje ljoset sjå, um enn det klårt på himmeln skin, men vinden sopar skyi burt.
22 It comes from the golden north, Fearful splendor [is] beside God.
Langt nordanfrå kjem gullet hit, ein fælsleg glans ligg yver Gud.
23 The Mighty! We have not found Him out, High in power and judgment, He does not answer! And abundant in righteousness,
Til Allvald kann me ikkje nå, til han som er so stor i magt; men rett og rettferd ei han krenkjer.
24 Therefore men fear Him, He does not see any of the wise of heart.”
Difor ber folket age for han, han ansar ingen sjølvklok mann.»
