Job 30
1 “And now, laughed at me, Have the younger in days than I, Whose fathers I have loathed to set With the dogs of my flock.
Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
2 Also—the power of their hands, why [is it] to me? On them old age has perished.
Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
3 With want and with harsh famine, They are gnawing a dry place [in] the recent night, [In] desolation and ruin,
De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
4 Those cropping mallows near a shrub, And their food [is] root of broom trees.
de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
5 They are cast out from the midst (They shout against them as a thief),
Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
6 To dwell in a frightful place of valleys, Holes of earth and clefts.
I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
7 They groan among shrubs, They are gathered together under nettles.
Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
8 Sons of folly—even sons without name, They have been struck from the land.
barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
9 And now, I have been their song, And I am to them for a byword.
Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
10 They have detested me, They have kept far from me, And from before me have not spared to spit.
De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
11 Because He loosed His cord and afflicts me, And the bridle from before me, They have cast away.
for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
12 A brood arises on the right hand, They have cast away my feet, And they raise up against me, Their paths of calamity.
Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
13 They have broken down my path, They profit by my calamity: He has no helper.
De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
14 They come as a wide breach, Under the desolation have rolled themselves.
Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
15 He has turned terrors against me, It pursues my abundance as the wind, And as a thick cloud, My safety has passed away.
Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
16 And now, in me my soul pours itself out, Days of affliction seize me.
Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
17 [At] night my bone has been pierced in me, And my gnawing [pain] does not lie down.
Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
18 By the abundance of power, Is my clothing changed, As the mouth of my coat it girds me.
Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
19 Casting me into mire, And I have become like dust and ashes.
Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
20 I cry to You, And You do not answer me, I have stood, and You consider me.
Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
21 You are turned to be fierce to me, With the strength of Your hand, You oppress me.
Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
22 You lift me up, You cause me to ride on the wind, And You melt—You level me.
Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
23 For I have known You bring me back [to] death, And [to] the house appointed for all living.
for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
24 Surely not against the heap Does He send forth the hand, Though they have safety in its ruin.
Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
25 Did I not weep for him whose day is hard? My soul has grieved for the needy.
Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
26 When I expected good, then comes evil, And I wait for light, and darkness comes.
For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
27 My bowels have boiled, and have not ceased, Days of affliction have gone before me.
Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
28 I have gone mourning without the sun, I have risen, I cry in an assembly.
Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
29 I have been a brother to dragons, And a companion to daughters of the ostrich.
Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
30 My skin has been black on me, And my bone has burned from heat,
Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
31 And my harp becomes mourning, And my pipe the sound of weeping.”
Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
