Job 3
1 After this Job has opened his mouth, and reviles his day.
Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin.
2 And Job answers and says:
Job tok til ords og sagde:
3 “Let the day perish in which I am born, And the night that has said: A man-child has been conceived.
«Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!»
4 That day—let it be darkness, Do not let God require it from above, Nor let light shine on it.
Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina!
5 Let darkness and death-shade redeem it, Let a cloud dwell on it, Let them terrify it as the most bitter of days.
Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma
6 That night—let thick darkness take it, Let it not be united to days of the year, Let it not come into the number of months.
og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal!
7 Behold! That night—let it be barren, Let no singing come into it.
Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga;
8 Let the cursers of day mark it, Who are ready to wake up Leviathan.
Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan,
9 Let the stars of its twilight be dark, Let it wait for light, and there is none, And let it not look on the eyelids of the dawn.
Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden -
10 Because it has not shut the doors Of the womb that was mine! And hide misery from my eyes.
av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval.
11 Why do I not die from the womb? I have come forth from the belly and gasp!
Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd?
12 Why have knees been before me? And what [are] breasts, that I suck?
Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved?
13 For now, I have lain down, and am quiet, I have slept—then there is rest to me,
So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred
14 With kings and counselors of earth, These building ruins for themselves.
hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde,
15 Or with princes—they have gold, They are filling their houses [with] silver.
hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv;
16 (Or I am not as a hidden abortion, As infants—they have not seen light.)
ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg.
17 There the wicked have ceased troubling, And there the wearied rest in power.
Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er;
18 Together prisoners have been at ease, They have not heard the voice of an exactor,
og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir.
19 Small and great [are] the same there. And a servant [is] free from his lord.
Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin.
20 Why does He give light to the miserable, and life to the bitter soul?
Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg,
21 Who are waiting for death, and it is not, And they seek it above hid treasures.
som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt,
22 Who are glad—to joy, They rejoice when they find a grave.
som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav -
23 To a man whose way has been hidden, And whom God shuts up?
til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne?
24 For before my food, my sighing comes, And my roarings [are] poured out as waters.
Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar.
25 For I feared a fear and it meets me, And what I was afraid of comes to me.
Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg.
26 I was not safe—nor was I quiet—Nor was I at rest—and trouble comes!”
Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.»
