Job 29
1 And Job adds to lift up his allegory and says:
Då heldt Job fram med talen sin og sagde:
2 “Who makes me as [in] months past, As [in] the days of God’s preserving me?
«Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var,
3 In His causing His lamp to shine on my head, By His light I walk [through] darkness.
då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram,
4 As I have been in days of my maturity, And the counsel of God on my tent.
slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt,
5 When yet the Mighty One [is] with me. Around me—my young ones,
då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg,
6 When washing my goings with butter, And the firm rock [is] with me—streams of oil.
då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg,
7 When I go out to the gate by the city, In a broad place I prepare my seat.
då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok!
8 Youths have seen me, and they have been hidden, And the aged have risen—they stood up.
Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod;
9 Princes have kept in words, And they place a hand on their mouth.
hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn;
10 The voice of leaders has been hidden, And their tongue has cleaved to the palate.
og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde;
11 For the ear heard, and declares me blessed, And the eye has seen, and testifies [to] me.
dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg.
12 For I deliver the afflicted who is crying, And the fatherless who has no helper.
Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp;
13 The blessing of the perishing comes on me, And I cause the heart of the widow to sing.
velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla.
14 I have put on righteousness, and it clothes me, My justice as a robe and a crown.
Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna.
15 I have been eyes to the blind, And I [am] feet to the lame.
Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte.
16 I [am] a father to the needy, And the cause I have not known I search out.
Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska.
17 And I break the jaw-teeth of the perverse, And from his teeth I cast away prey.
På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans.
18 And I say, I expire with my nest, And I multiply days as the sand.
Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand.
19 My root is open to the waters, And dew lodges on my branch.
Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi;
20 My glory [is] fresh with me, And my bow is renewed in my hand.
mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.»
21 They have listened to me, Indeed, they wait, and are silent for my counsel.
Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi.
22 After my word they do not change, And my speech drops on them,
Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim.
23 And they wait for me as [for] rain, And they have opened wide their mouth [As] for the spring rain.
På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen.
24 I laugh at them—they give no credence, And do not cause the light of my face to fall.
Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt.
25 I choose their way, and sit [as] head, And I dwell as a king in a troop, When he comforts mourners.”
Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande.
