Job 29
1 And Job adds to lift up his allegory and says:
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 “Who makes me as [in] months past, As [in] the days of God’s preserving me?
Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
3 In His causing His lamp to shine on my head, By His light I walk [through] darkness.
da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
4 As I have been in days of my maturity, And the counsel of God on my tent.
slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
5 When yet the Mighty One [is] with me. Around me—my young ones,
da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
6 When washing my goings with butter, And the firm rock [is] with me—streams of oil.
da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
7 When I go out to the gate by the city, In a broad place I prepare my seat.
Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
8 Youths have seen me, and they have been hidden, And the aged have risen—they stood up.
da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
9 Princes have kept in words, And they place a hand on their mouth.
høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
10 The voice of leaders has been hidden, And their tongue has cleaved to the palate.
de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
11 For the ear heard, and declares me blessed, And the eye has seen, and testifies [to] me.
Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
12 For I deliver the afflicted who is crying, And the fatherless who has no helper.
For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
13 The blessing of the perishing comes on me, And I cause the heart of the widow to sing.
Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
14 I have put on righteousness, and it clothes me, My justice as a robe and a crown.
Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
15 I have been eyes to the blind, And I [am] feet to the lame.
Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
16 I [am] a father to the needy, And the cause I have not known I search out.
En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
17 And I break the jaw-teeth of the perverse, And from his teeth I cast away prey.
Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
18 And I say, I expire with my nest, And I multiply days as the sand.
Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
19 My root is open to the waters, And dew lodges on my branch.
Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
20 My glory [is] fresh with me, And my bow is renewed in my hand.
Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
21 They have listened to me, Indeed, they wait, and are silent for my counsel.
Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
22 After my word they do not change, And my speech drops on them,
Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
23 And they wait for me as [for] rain, And they have opened wide their mouth [As] for the spring rain.
De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
24 I laugh at them—they give no credence, And do not cause the light of my face to fall.
Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
25 I choose their way, and sit [as] head, And I dwell as a king in a troop, When he comforts mourners.”
Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
