Job 27
1 And Job adds to lift up his allegory and says:
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 “God lives! He turned aside my judgment, And the Mighty—He made my soul bitter.
Så sant Gud lever, som har tatt min rett fra mig, den Allmektige, som har voldt mig bitter sorg
3 For all the while my breath [is] in me, And the wind of God in my nostrils.
- for ennu er hele mitt livspust i mig og den Allmektiges ånde i min nese -:
4 My lips do not speak perverseness, And my tongue does not utter deceit.
Mine leber taler ikke urett, og min tunge taler ikke svik.
5 Defilement to me—if I justify you, Until I expire I do not turn aside my integrity from me.
Det være langt fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra mig.
6 On my righteousness I have laid hold, And I do not let it go, My heart does not reproach me while I live.
Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster mig ikke for nogen av mine dager.
7 My enemy is as the wicked, And my withstander as the perverse.
La min fiende stå der som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!
8 For what [is] the hope of the profane, When He cuts off? When God casts off his soul?
For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?
9 [Does] God hear his cry, When distress comes on him?
Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?
10 Does he delight himself on the Mighty? Call God at all times?
Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?
11 I show you by the hand of God, That which [is] with the Mighty I do not hide.
Jeg vil lære eder om Guds hånd; jeg vil ikke dølge hvad den Allmektige har i sinne.
12 Behold, you—all of you—have seen, And why [is] this—you are altogether vain?
I har jo alle selv sett det; hvorfor fører I da så tom en tale?
13 This [is] the portion of wicked man with God, And the inheritance of terrible ones They receive from the Mighty.
Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige:
14 If his sons multiply—a sword [is] for them. And his offspring [are] not satisfied [with] bread.
Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med.
15 His remnant are buried in death, And his widows do not weep.
De av dem som slipper unda, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem.
16 If he heaps up silver as dust, And prepares clothing as clay,
Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere,
17 He prepares—and the righteous puts [it] on, And the innocent apportions the silver.
så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.
18 He has built his house as a moth, And as a shelter a watchman has made.
Som møllet har han bygget sitt hus og som den hytte en markvokter lager sig.
19 He lies down rich, and he is not gathered, He has opened his eyes, and he is not.
Rik legger han sig, og intet er tatt bort; han slår sine øine op, og det er der ikke.
20 Terrors overtake him as waters, By night a whirlwind has stolen him away.
Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort.
21 An east wind takes him up, and he goes, And it frightens him from his place,
Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted.
22 And it casts at him, and does not spare, He diligently flees from its hand.
Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast.
23 It claps its hands at him, And it hisses at him from his place.”
Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.
