Job 24
1 “For this reason from the Mighty One Times have not been hidden, And those knowing Him have not seen His days.
Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
2 They reach the borders, They have taken a drove away violently, Indeed, they do evil.
Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
3 They lead away the donkey of the fatherless, They take in pledge the ox of the widow,
tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
4 They turn aside the needy from the way, Together have hid the poor of the earth.
Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
5 Behold, wild donkeys in a wilderness, They have gone out about their work, Seeking early for prey, A mixture for himself—food for young ones.
Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
6 They reap his provender in a field, And they glean the vineyard of the wicked.
Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
7 They cause the naked to lodge without clothing. And there is no covering in the cold.
Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
8 From the inundation of hills they are wet, And without a refuge—have embraced a rock.
Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
9 They take away violently The orphan from the breast, And they lay a pledge on the poor.
Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
10 Naked, they have gone without clothing, And hungry—have taken away a sheaf.
Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
11 They make oil between their walls, They have trodden winepresses, and thirst.
Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
12 Men groan because of enmity, And the soul of pierced ones cries, And God does not give praise.
Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
13 They have been those rebelling against light, They have not discerned His ways, Nor abided in His paths.
Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
14 The murderer rises at the light, He slays the poor and needy, And in the night he is as a thief.
Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
15 And the eye of an adulterer Has observed the twilight, Saying, No eye beholds me. And he puts the face in secret.
Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
16 He has dug in the darkness—houses; By day they shut themselves up, They have not known light.
I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
17 When together, morning [is] death-shade to them, When he discerns the terrors of death-shade.
Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
18 He [is] light on the face of the waters, Their portion is vilified in the earth, He does not turn the way of vineyards.
Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
Som snøvatn kverv for turk og hite, so gløyper helheim deim som synda. (Sheol h7585)
20 The womb forgets him, The worm sweetens [on] him, He is remembered no more, And wickedness is broken as a tree.
Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
21 Treating evil the barren [who] does not bear, And he does no good [to] the widow,
Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel.
22 And [God] has drawn the mighty by His power, He rises, and none believes in life.
Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
23 He gives to him confidence, and he is supported, And His eyes [are] on their ways.
Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
24 They were high [for] a little, and they are not, And they have been brought low. They are shut up as all [others], And cut off as the head of an ear of grain.
Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
25 And if not now, who proves me a liar, And makes my word of nothing?”
Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»
