Job 20
1 And Zophar the Naamathite answers and says:
Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
2 “Therefore my thoughts cause me to answer, And because of my sensations in me.
Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
3 I hear the discipline of my shame, And the spirit of my understanding causes me to answer:
hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
4 Have you known this from antiquity? Since the placing of man on earth?
Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
5 That the singing of the wicked [is] short, And the joy of the profane for a moment,
at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
6 Though his excellence goes up to the heavens, He strikes his head against a cloud—
Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
7 He perishes as his own dung forever, His beholders say, Where [is] he?
så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
8 He flees as a dream, and they do not find him, And he is driven away as a vision of the night,
Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
9 The eye has not seen him, and does not add. And his place does not behold him again.
Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
10 His sons oppress the poor, And his hands give back his wealth.
Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
11 His bones have been full of his youth, and it lies down with him on the dust.
Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
12 Though he sweetens evil in his mouth, hides it under his tongue,
Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
13 has pity on it, and does not forsake it, and keeps it back in the midst of his palate,
sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
14 his food is turned in his bowels, the bitterness of cobras [is] in his heart.
så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
15 He has swallowed wealth, and vomits it. God drives it out from his belly.
Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
16 He sucks [the] gall of cobras, the tongue of a viper slays him.
Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
17 He does not look on streams, Flowing of brooks of honey and butter.
Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
18 He is giving back [what] he labored for, and does not consume [it]; As a bulwark [is] his exchange, and he does not exult.
Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
19 For he oppressed—he forsook the poor, He has taken a house away violently, And he does not build it.
For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
20 For he has not known ease in his belly. With his desirable thing he does not deliver himself.
han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
21 There is not a remnant to his food, Therefore his good does not stay.
Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
22 In the fullness of his sufficiency he is constricted. Every perverse hand meets him.
Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
23 It comes to pass, at the filling of his belly, He sends forth against him The fierceness of His anger, Indeed, He rains on him in his eating.
For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
24 He flees from an iron weapon, A bow of bronze passes through him.
Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
25 One has drawn, And it comes out from the body, And a glittering weapon proceeds from his gall. Terrors [are] on him.
Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
26 All darkness is hid for his treasures, A fire not blown consumes him, The remnant is broken in his tent.
Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
27 The heavens reveal his iniquity, And earth is raising itself against him.
Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
28 The increase of his house is removed, Poured forth in a day of His anger.
Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
29 This [is] the portion of a wicked man from God. And an inheritance appointed him by God.”
Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.
