Job 19
1 And Job answers and says:
Da tok Job til orde og sa:
2 “Until when do you afflict my soul, And bruise me with words?
Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
3 These ten times you put me to shame, you do not blush. You make yourselves strange to me—
Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
4 And also—truly, I have erred, My error remains with me.
Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
5 If, truly, you magnify yourselves over me, And decide my reproach against me;
Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
6 Know now, that God turned me upside down, And has set around His net against me,
Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
7 Behold, I cry out—violence, and am not answered, I cry aloud, and there is no judgment.
Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
8 He hedged up my way, and I do not pass over, And He places darkness on my paths.
Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
9 He has stripped my honor from off me, And He turns the crown from my head.
Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
10 He breaks me down all around, and I go, And removes my hope like a tree.
Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
11 And He kindles His anger against me, And reckons me to Him as His adversaries.
Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
12 His troops come in together, And they raise up their way against me, And encamp around my tent.
Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
13 He has put my brothers far off from me, And my acquaintances have surely been estranged from me.
Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
14 My neighbors have ceased And my familiar friends have forgotten me,
Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
15 Sojourners of my house and my maids, Reckon me for a stranger; I have been an alien in their eyes.
Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
16 I have called to my servant, And he does not answer, With my mouth I make supplication to him.
Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
17 My spirit is strange to my wife, And my favors to the sons of my [mother’s] womb.
Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
18 Also sucklings have despised me, I rise, and they speak against me.
Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
19 All the men of my counsel detest me, And those I have loved, Have been turned against me.
Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
20 To my skin and to my flesh My bone has cleaved, And I deliver myself with the skin of my teeth.
Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
21 Pity me, pity me, you my friends, For the hand of God has struck against me.
Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
22 Why do you pursue me as God? And are not satisfied with my flesh?
Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
23 Who grants now, that my words may be written? Who grants that they may be inscribed in a scroll?
Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
24 With a pen of iron and lead—They may be hewn in a rock forever.
ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
25 That—I have known my Redeemer, The Living and the Last, For He raises the dust.
Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
26 And after my skin has surrounded this [body], Then from my flesh I see God—
Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
27 Whom I see on my side, And my eyes have beheld, and not a stranger, My reins have been consumed in my bosom.
han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
28 But you say, Why do we pursue after him? And the root of the matter has been found in me.
Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
29 Be afraid because of the sword, For the punishments of the sword [are] furious, That you may know that [there is] a judgment.”
så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
