Job 16
1 And Job answers and says:
Då svara Job og sagde:
2 “I have heard many such things, Miserable comforters [are] you all.
«Eg hev høyrt nok av dette slag; d’er brysam trøyst de alle gjev.
3 Is there an end to words of wind? Or what emboldens you that you answer?
Vert det’kje slutt på tome ord? Kva er det som til svar deg driv?
4 I also, like you, might speak, If your soul were in my soul’s stead. I might join against you with words, And nod at you with my head.
Eg skulde tala liksom de, i fall de var i staden min; eg sette ord i hop mot dykk, eg riste hovudet mot dykk;
5 I might harden you with my mouth, And the moving of my lips might be sparing.
eg skulde trøysta dykk med munnen og lindra dykk med lippemedynk.
6 If I speak, my pain is not restrained, And I cease—what goes from me?
Men tale lindrar ei min verk, og ikkje kverv han um eg tegjer.
7 Only, now, it has wearied me; You have desolated all my company,
Men no hev han meg trøytta ut, du hev øydt ut min heile huslyd.
8 And You loathe me, For it has been a witness, And my failure rises up against me, It testifies in my face.
Du klemde meg, til vitne vart det, mi liding reiste seg imot meg og vitna mot meg beint i syni.
9 His anger has torn, and He hates me, He has gnashed at me with His teeth, My adversary sharpens His eyes for me.
Hans vreide reiv og elte meg; han gnistra tennerne imot meg; fiendar kveste augo på meg
10 They have gaped on me with their mouth, In reproach they have struck my cheeks, Together they set themselves against me.
og opna munnen sin imot meg og slo mi kinn med skjemdarslag og stima saman imot meg.
11 God shuts me up to the perverse, And turns me over to the hands of the wicked.
Til farkar Gud meg yverlet og kastar meg i brotsmenns vald.
12 I have been at ease, and He breaks me, And He has laid hold on my neck, And He breaks me in pieces, And He raises me to Him for a mark.
Midt i min fred han skræmde meg, treiv meg i nakken, krasa meg, til skiva sette han meg upp.
13 His archers go around against me. He split my reins, and does not spare, He pours out my gall to the earth.
Hans pilar svirrar kringum meg; bønlaust han kløyver mine nyro, mitt gall han tømer ut på jordi.
14 He breaks me—breach on breach, He runs on me as a mighty one.
Han bryt meg sund med brot på brot og stormar mot meg som ei kjempa.
15 I have sewed sackcloth on my skin, And have rolled my horn in the dust.
Sekk hev eg sytt um hudi mi og stukke hornet mitt i moldi.
16 My face is foul with weeping, And on my eyelids [is] death-shade.
Raudt er mitt andlit utav gråt, og myrkret tyngjer augneloki,
17 Not for violence in my hands, And my prayer [is] pure.
endå mi hand er rein for vald, og bøni mi er fri for svik.
18 O earth, do not cover my blood! And let there not be a place for my cry.
Løyn ikkje blodet mitt, du jord! Legg ikkje klaga mi til kvile!
19 Also, now, behold, my witness [is] in the heavens, And my testifier in the high places.
Alt no mitt vitne er i himmeln, min målsmann i det høge bur.
20 My interpreter [is] my friend, My eye has dropped to God;
Når mine vener spottar meg; til Gud eg tårut auga vender.
21 And He reasons for a man with God, As a son of man for his friend.
Han døme millom Gud og mann og millom mannen og hans ven.
22 When a few years come, Then I go [on] the path of no return.”
Og ikkje mange år det vert fyrr eg gjeng burt og kjem’kje att.
