Job 14
1 “Man, born of woman! Of few days, and full of trouble!
Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
2 As a flower he has gone forth, and is cut off, And he flees as a shadow and does not stand.
Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
3 Also—on this You have opened Your eyes, and bring me into judgment with You.
Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
4 Who gives a clean thing out of an unclean? Not one.
Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
5 If his days are determined, The number of his months [are] with You, You have made his limit, And he does not pass over;
Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
6 Look away from off him that he may cease, Until he enjoy as a hired worker his day.
så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
7 For there is hope for a tree, if it is cut down, That it changes again, That its tender branch does not cease.
For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
8 If its root becomes old in the earth, And its stem dies in the dust,
om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
9 From the fragrance of water it flourishes, And has made a crop as a plant.
så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
10 And a man dies, and becomes weak, And man expires, and where [is] he?
Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
11 Waters have gone away from a sea, And a river becomes waste and dry.
Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
12 And man has lain down, and does not rise, Until the wearing out of the heavens they do not awaken, Nor are roused from their sleep.
så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
13 O that You would conceal me in Sheol, Hide me until the turning of Your anger, Set a limit for me, and remember me. (Sheol h7585)
Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
14 If a man dies—does he revive? All [the] days of my warfare I wait, until my change comes.
Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
15 You call, and I answer You; To the work of Your hands You have desire.
du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
16 But now, You number my steps, You do not watch over my sin.
Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
17 My transgression [is] sealed up in a bag, and You sew up my iniquity.
Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
18 And yet, a falling mountain wastes away, and a rock is removed from its place.
Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
19 Waters have worn away stones, Their outpourings wash away the dust of earth, And You have destroyed the hope of man.
som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
20 You prevail [over] him forever, and he goes, He is changing his countenance, And You send him away.
du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
21 His sons are honored, and he does not know; And they are little, and he does not attend to them.
Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
22 Only—his flesh is pained for him, And his soul mourns for him.”
Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
