Job 13
1 “Behold, my eye has seen all, My ear has heard, and it attends to it.
Ja, allting hev mitt auga set og øyra høyrde og forstod;
2 According to your knowledge I have known—also I. I am not more fallen than you.
alt det de veit, det veit eg og; for dykk eg ei tilbake stend.
3 Yet I speak for the Mighty One, And I delight to argue for God.
Men eg til Allvalds Gud vil tala, med Gud eg vil til retten ganga;
4 And yet, you [are] forgers of falsehood, Physicians of nothing—all of you,
Men de vil dekkja til med lygn, er berre ugagnslækjarar.
5 O that you would keep perfectly silent, And it would be to you for wisdom.
Å, gjev de vilde tegja still, so kunde det for visdom gjelda.
6 Please hear my argument, And attend to the pleadings of my lips,
Høyr på den skrapa eg vil gjeva, merk når mi lippa åtak gjer!
7 Do you speak perverseness for God? And do you speak deceit for Him?
Vil de forsvara Gud med lygn? Vil de hans sak med urett verja?
8 Do you accept His face, if you strive for God?
Vil de for honom gjera mismun, og spela Guds sakførarar?
9 Is [it] good that He searches you, If, as one mocks at a man, you mock at Him?
Gjeng det dykk vel, når han dykk prøver? Kann de han narra som eit mennesk’?
10 He surely reproves you, if you accept faces in secret.
Han skal so visst dykk straffa strengt, um de slik mismunn gjer i løynd.
11 Does His excellence not terrify you? And His dread fall on you?
Med høgdi si han skræmar dykk, hans rædsla yver dykk skal falla.
12 Your remembrances [are] allegories of ashes, For high places of clay [are] your heights.
Og dykkar kraft-ord vert til oska, og dykkar prov til blaute leir.
13 Keep silent from me, and I speak, And pass over me what will.
Teg stilt, lat meg tala ut, so fær det gå meg som det kann!
14 Why do I take my flesh in my teeth? And my soul put in my hand?
Kvi skuld’ eg ta mitt kjøt i tenner? Og halda livet mitt i handi?
15 Behold, He slays me—I do not wait! Only, I argue my ways to His face.
Han drep meg, ei eg ventar anna, mi ferd for han lik’vel eg hævdar.
16 Also—He [is] to me for salvation, For the profane do not come before Him.
Men ogso det skal hjelpa meg; hjå han fær ingen urein møta.
17 Hear my word diligently, And my declaration with your ears.
So høyr då det eg segja vil; lat meg for dykkar øyro tala!
18 Now behold, I have set the cause in order, I have known that I am righteous.
Eg saki hev til rettes lagt; eg skal få rett, det veit eg visst.
19 Who [is] he that strives with me? For now I keep silent and gasp.
Kven er det som med meg kann strida? Eg skulde tegja stilt og døy.
20 Only two things, O God, do with me, Then I am not hidden from Your face:
Tvo ting må du spara meg for; då løyner eg meg ikkje for deg:
21 Put Your hand far off from me, And do not let Your terror terrify me.
Di hand lyt burt frå meg du taka, lat ei di rædsla skræma meg!
22 And You call, and I answer, Or—I speak, and You answer me.
Stemn meg so inn! eg stend til svars; eller eg talar og du svarar.
23 How many iniquities and sins do I have? Let me know my transgression and my sin.
Kor mange brot og synder hev eg? Seg meg mi misgjerd og mi synd!
24 Why do You hide Your face? And reckon me for an enemy to You?
Kvifor vil du di åsyn løyna og for ein fiend’ halda meg?
25 Do You terrify a leaf driven away? And do You pursue the dry stubble?
Vil eit burtblåse blad du skræma? Forfylgja du eit visna strå? -
26 For You write bitter things against me, And cause me to possess iniquities of my youth,
Når du idømer meg slik straff og let meg erva ungdoms synder
27 And you put my feet in the stocks, And observe all my paths—You set a print on the roots of my feet,
og legg i stokken mine føter, og vaktar alle mine vegar, slær krins um mine foteblad.
28 And he, as a rotten thing, wears away, A moth has consumed him as a garment.”
Og det mot ein som morkna er, lik klædeplagg som mol et upp.
