Job 10
1 “My soul has been weary of my life, I leave off my talking to myself, I speak in the bitterness of my soul.
Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
2 I say to God, Do not condemn me, Let me know why You strive [with] me.
Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
3 Is it good for You that You oppress? That You despise the labor of Your hands, And shine on the counsel of the wicked?
Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
4 Do you have eyes of flesh? Do You see as man sees?
Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
5 [Are] Your days as the days of man? Your years as the days of a man?
Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
6 That You inquire for my iniquity, And seek for my sin?
Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
7 For You know that I am not wicked, And there is no deliverer from Your hand.
endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
8 Your hands have taken pains about me, And they make me together all around, And You swallow me up!
Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
9 Please remember That You have made me as clay, And You bring me back to dust.
Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
10 Do You not pour me out as milk? And curdle me as cheese?
Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
11 Skin and flesh You put on me, And fence me with bones and sinews.
Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
12 Life and kindness You have done with me. And Your inspection has preserved my spirit.
Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
13 And these You have laid up in Your heart, I have known that this [is] with You.
Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
14 If I sinned, then You have observed me, And do not acquit me from my iniquity,
Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
15 If I have done wickedly—woe to me, And righteously—I do not lift up my head, Full of shame—then see my affliction,
um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
16 And it rises—as a lion You hunt me. And You turn back—You show Yourself wonderful in me.
For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
17 You renew Your witnesses against me, and multiply Your anger with me, Changes and warfare [are] with me.
du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
18 And why from the womb Have You brought me forth? I expire, and the eye does not see me.
Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
19 I am as [if] I had not been, I am brought from the belly to the grave,
lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
20 Are my days not few? Cease then, and put from me, And I brighten up a little,
Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
21 Before I go, and do not return, To a land of darkness and death-shade,
fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
22 A land of obscurity as thick darkness, Death-shade—and no order, And the shining [is] as thick darkness.”
eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
