Job 10
1 “My soul has been weary of my life, I leave off my talking to myself, I speak in the bitterness of my soul.
Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
2 I say to God, Do not condemn me, Let me know why You strive [with] me.
Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
3 Is it good for You that You oppress? That You despise the labor of Your hands, And shine on the counsel of the wicked?
Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
4 Do you have eyes of flesh? Do You see as man sees?
Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
5 [Are] Your days as the days of man? Your years as the days of a man?
Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
6 That You inquire for my iniquity, And seek for my sin?
siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
7 For You know that I am not wicked, And there is no deliverer from Your hand.
enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
8 Your hands have taken pains about me, And they make me together all around, And You swallow me up!
Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
9 Please remember That You have made me as clay, And You bring me back to dust.
Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
10 Do You not pour me out as milk? And curdle me as cheese?
Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
11 Skin and flesh You put on me, And fence me with bones and sinews.
Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
12 Life and kindness You have done with me. And Your inspection has preserved my spirit.
Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
13 And these You have laid up in Your heart, I have known that this [is] with You.
Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
14 If I sinned, then You have observed me, And do not acquit me from my iniquity,
Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
15 If I have done wickedly—woe to me, And righteously—I do not lift up my head, Full of shame—then see my affliction,
var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
16 And it rises—as a lion You hunt me. And You turn back—You show Yourself wonderful in me.
og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
17 You renew Your witnesses against me, and multiply Your anger with me, Changes and warfare [are] with me.
du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
18 And why from the womb Have You brought me forth? I expire, and the eye does not see me.
Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
19 I am as [if] I had not been, I am brought from the belly to the grave,
jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
20 Are my days not few? Cease then, and put from me, And I brighten up a little,
Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
21 Before I go, and do not return, To a land of darkness and death-shade,
før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
22 A land of obscurity as thick darkness, Death-shade—and no order, And the shining [is] as thick darkness.”
et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
