Hebrews 3
1 For this reason, holy brothers, partakers of a heavenly calling, consider the Apostle and Chief Priest of our profession, Christ Jesus,
Kjære søsken, dere tilhører Gud og har blitt innbudt til å leve i evig fellesskap med ham. Tenk på Jesus som vi bekjenner som vår øversteprest. Det var ham Gud sendte til jorden.
2 being faithful to Him who appointed Him, as also Moses [was] in all His house.
Tenk på hvordan Gud valgte ut Jesus til øversteprest, og hvor trofast Jesus var mot Gud. På samme måten var Moses trofast mot Gud i oppgaven med å lede Guds folk.
3 For this One has been counted worthy of more glory than Moses, inasmuch as He who builds it has more honor than the house.
Likevel var oppdraget Jesus har fått, mer ære verdt enn Moses sitt. Det er på samme måten som at en byggmester må bli mer æret enn det huset han har bygget.
4 For every house is built by someone, and He who built all things [is] God,
Ja, hvert hus har en byggmester, og Gud er byggmesteren som står bak alt.
5 and Moses [was] indeed steadfast in all His house, as an attendant, for a testimony of those things that were to be spoken—
Visst nok var Moses trofast i å tjene alt Guds folk, men han ble likevel bare en tjener. Hans tjeneste var et forbilde på sannhetene Gud seinere ville avsløre.
6 but Christ, as a Son over His house, whose house we are, if we hold fast the boldness and the rejoicing of the hope to the end.
Jesus Kristus derimot er Guds sønn. Han er trofast i oppgaven med å regjere over Guds folk. Dette folket er vi en del av dersom vi uten frykt holder fast ved håpet om å bli frelst for evig.
7 For this reason, as the Holy Spirit says, “Today, if you may hear His voice—
Etter som Jesus Kristus nå er Herre over alle ting, sier Guds Hellige Ånd til oss:”Om dere i dag hører stemmen hans, da må dere lytte.
8 you may not harden your hearts, as in the provocation, in the day of the temptation in the wilderness,
Vær ikke harde og kalde som Israels folk var da de gjorde opprør og satte meg på prøve i ørkenen.
9 in which your fathers tempted Me; they proved Me, and saw My works [for] forty years;
Der testet de min tålmodighet og utfordret meg. Det til tross for at i 40 års tid hadde de sett meg gjøre utallige mirakler.
10 for this reason I was grieved with that generation and said, They always go astray in [their] heart, and these have not known My ways;
Derfor ble jeg sint på den generasjonen som da levde, og sa:’De handler alltid imot min vilje. De nekter å følge den loven jeg har gitt.’
11 so I swore in My anger, They will [not] enter into My rest.”
I mitt sinne sverget jeg derfor en ed og sa:’De skal ikke få komme til hvileplassen der de kan få ro sammen med meg.’”
12 Watch out, brothers, lest there will be in any of you an evil heart of unbelief in the falling away from the living God,
Pass derfor på, kjære søsken, at dere ikke blir fylt av onde tanker. Dere må ikke være troløse og slutter å holde dere til Gud, han som gir liv.
13 but exhort one another every day, while [it] is called “Today,” that none of you may be hardened by the deceitfulness of sin,
I dag lyder kallet fra Kristus: Hold ut dag etter dag med å oppmuntre hverandre mens dere ennå har muligheten, slik at ingen blir fristet til å synde og bli harde og kalde.
14 for we have become partakers of the Christ, if we may hold fast the confidence [we had] at the beginning to the end,
Dersom vi helt til siste øyeblikk holder fast på den overbevisningen vi hadde da vi begynte å tro på Kristus, skal vi få del i alt godt sammen med ham.
15 as it is said, “Today, if you may hear His voice, you may not harden your hearts, as in the provocation.”
Glem ikke advarselen:”Dersom dere hører hans stemme i dag, da må dere lytte til ham. Vær ikke harde og kalde som Israels folk var da de gjorde opprør.”
16 For who [were those], having heard, [that] provoked, but not all those having come out of Egypt through Moses?
Hvem var det som hørte Guds stemme og likevel gjorde opprør mot ham? Jo, det var de som sammen med Moses ble ledet ut av Egypt.
17 But with whom was He grieved forty years? Was it not with those who sinned, whose carcasses fell in the wilderness?
Og hvem var det som Gud seinere ble sint på i 40 år? Jo, det var de samme menneskene. De syndet mot Gud og måtte derfor dø i ørkenen.
18 And to whom did He swear that they will not enter into His rest, except to those who did not believe?
Og hvem tenkte Gud på da han til slutt sverget eden sin og sa:”De skal ikke få komme inn til hvileplassen der de kan få ro sammen med meg.” Jo, det var de samme menneskene. De nektet å tro på Gud.
19 And we see that they were not able to enter in because of unbelief.
Vi ser altså at det var på grunn av sin troløshet disse menneskene ikke fikk komme inn til hvileplassen Gud hadde forberedt for dem.
