Ecclesiastes 1
1 Words of a preacher, son of David, king in Jerusalem:
Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
2 Vanity of vanities, said the Preacher, vanity of vanities: the whole [is] vanity.
Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
3 What advantage [is] to man by all his labor that he labors at under the sun?
Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
4 A generation is going, and a generation is coming, and the earth is standing for all time.
Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
5 Also, the sun has risen, and the sun has gone in, and to its place panting it is rising there.
Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
6 Going to the south, and turning around to the north, turning around, turning around, the wind is going, and by its circuits the wind has returned.
Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
7 All the streams are going to the sea, and the sea is not full; to a place to where the streams are going, there they are turning back to go.
Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
8 All these things are wearying; a man is not able to speak, the eye is not satisfied by seeing, nor is the ear filled from hearing.
Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
9 What [is] that which has been? It [is] that which is, and what [is] that which has been done? It [is] that which is done, and there is not an entirely new thing under the sun.
Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
10 There is a thing of which [one] says: “See this, it [is] new!” Already it has been in the ages that were before us!
Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
11 There is not a remembrance of former [generations]; and also of the latter that are, there is no remembrance of them with those that are at the last.
Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
12 I, a preacher, have been king over Israel in Jerusalem.
Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
13 And I have given my heart to seek and to search out by wisdom concerning all that has been done under the heavens. It [is] a sad travail God has given to the sons of man to be humbled by it.
Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
14 I have seen all the works that have been done under the sun, and behold, the whole [is] vanity and distress of spirit!
Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
15 A crooked thing [one] is not able to make straight, and a lacking thing is not able to be numbered.
Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
16 I spoke with my heart, saying, “I, behold, have magnified and added wisdom above everyone who has been before me at Jerusalem, and my heart has seen wisdom and knowledge abundantly.
Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
17 And I give my heart to know wisdom, and to know madness and folly: I have known that even this [is] distress of spirit;
Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
18 for in abundance of wisdom [is] abundance of sadness, and he who adds knowledge adds pain.”
For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
