Ecclesiastes 3
1 To everything—a season, and a time to every delight under the heavens:
Alt hev si stund, og kvart tiltak under himmelen hev si tid:
2 A time to bring forth, And a time to die. A time to plant, And a time to eradicate the planted.
Fødast hev si tid, og døy hev si tid; planta hev si tid, og riva upp det som er planta hev si tid;
3 A time to slay, And a time to heal, A time to break down, And a time to build up.
drepa hev si tid, og lækja hev si tid; riva ned hev si tid, og byggja upp hev si tid;
4 A time to weep, And a time to laugh. A time to mourn, And a time to skip.
gråta hev si tid, og læ hev si tid; syrgja hev si tid, og dansa hev si tid;
5 A time to cast away stones, And a time to heap up stones. A time to embrace, And a time to be far from embracing.
kasta stein hev si tid, og sanka stein hev si tid; fangtak hev si tid, og halda seg frå fangtak hev si tid;
6 A time to seek, And a time to destroy. A time to keep, And a time to cast away.
leita hev si tid, og missa hev si tid; gøyma hev si tid, og kasta burt hev si tid;
7 A time to tear, And a time to sew. A time to be silent, And a time to speak.
riva sund hev si tid, og sauma i hop hev si tid; tegja hev si tid, og tala hev si tid;
8 A time to love, And a time to hate. A time of war, And a time of peace.
elska hev si tid, og hata hev si tid; ufred hev si tid, og fred hev si tid.
9 What advantage does the doer have in that which he is laboring at?
Kva vinning fær då den som gjer noko av den møda han hev med det?
10 I have seen the travail that God has given to the sons of man to be humbled by it.
Eg såg på det strævet som Gud hev gjeve mannsborni å stræva med.
11 The whole He has made beautiful in its season; also, that knowledge He has put in their heart without which man does not find out the work that God has done from the beginning even to the end.
Alt hev han laga fagert til si tid, ja, æva hev han lagt i hjarta deira, men so at menneskja ikkje kann finna ut frå upphav til endes det verk som Gud hev gjort.
12 I have known that there is no good for them except to rejoice and to do good during their life,
Då skyna eg at dei ikkje hev noko betre enn å gleda seg og goda seg so lenge livet varer.
13 indeed, even every man who eats and has drunk and seen good by all his labor, it [is] a gift of God.
Men det å eta og drikka og njota livet midt i all møda, det og ei Guds gåva for kvar mann.
14 I have known that all that God does is for all time, to it nothing is to be added, and from it nothing is to be withdrawn; and God has worked that they fear before Him.
Eg skyna at alt det Gud gjer, det varer æveleg, ikkje kann ein leggja noko til, og ikkje kann ein taka noko ifrå; og det hev Gud gjort so, av di me skal ottast honom.
15 What is that which has been? Already it is, and that which [is] to be has already been, and God requires that which is pursued.
Det som hender, hev vore til fyrr, og det som kjem til å henda, hev og vore til fyrr; Gud leitar upp att det framfarne.
16 And again, I have seen under the sun the place of judgment—there [is] the wicked; and the place of righteousness—there [is] the wicked.
Framleides såg eg under soli: I domstolen, der sat uretten, og på rettferd-staden, der var uretten.
17 I said in my heart, “The righteous and the wicked God judges, for a time [is] to every matter and for every work there.”
Då sagde eg med meg sjølv: «Den rettferdige og den urettferdige skal Gud døma; for hjå han er det sett ei tid for kvart tiltak og for kvart verk.»
18 I said in my heart concerning the matter of the sons of man that God might cleanse them, so as to see that they themselves [are] beasts.
Eg sagde med meg sjølv: «Det er for mannsborni skuld, for Gud vil prova deim, so dei kann sjå at dei i seg sjølve ikkje er anna enn dyr.
19 For an event [is to] the sons of man, and an event [is to] the beasts, even one event [is] to them; as the death of this, so [is] the death of that; and one spirit [is] to all, and the advantage of man above the beast is nothing, for the whole [is] vanity.
For lagnaden åt mannsborni er som lagnaden åt dyri, ja, same lagnaden fær dei; som den eine døyr, so døyr den andre, og ei ånd hev dei alle; menneskja hev ingen fyremun framfor dyri, for alt er fåfengt.
20 The whole are going to one place, the whole have been from the dust, and the whole are turning back to the dust.
Alle gjeng til ein stad, alle er komne av moldi, og alle skal attende til moldi.
21 Who knows the spirit of the sons of man that is going up on high, and the spirit of the beast that is going down below to the earth?
Kven veit um åndi åt menneski stig uppetter, og um åndi åt dyri fer ned til jordi?»
22 And I have seen that there is nothing better than that man rejoice in his works, for it [is] his portion; for who brings him to look on that which is after him?
So skyna eg at ingen ting er betre enn at mannen er glad i arbeidet sitt, for det er hans lut. For kven kann føra honom so langt, at han ser inn i det som skal koma etter honom?
