2 Corinthians 5

1 For we have known that if the tent of our earthly house may be thrown down, we have a building from God, a house not made with hands—perpetual—in the heavens, (aiōnios g166)

For me veit, at um vår likams jordiske hus vert nedrive, so hev me ein bygnad av Gud, eit hus som ikkje er gjort med hender, ævelegt i himmelen. (aiōnios g166)

2 for also in this we groan, earnestly desiring to clothe ourselves with our dwelling that is from Heaven,

For ogso medan me er i dette huset, sukkar me, av di me stundar etter å verta yverklædde med vårt hus frå himmelen,

3 if so be that, having clothed ourselves, we will not be found naked,

so sant me skal verta funne påklædde, ikkje nakne.

4 for we also who are in the tent groan, being burdened, seeing we do not wish to unclothe ourselves, but to clothe ourselves, that the mortal may be swallowed up of life.

For me som er i denne hytta, sukkar under byrdi, av di me ikkje vil verta avklædde, men yverklædde, so det døyelege kann verta gløypt av livet.

5 And He who worked us to this very thing [is] God, who also gave to us the deposit of the Spirit;

Men den som laga oss just til dette, er Gud, som og gav oss Anden til pant.

6 having courage, then, at all times, and knowing that being at home in the body, we are away from home from the LORD—

Difor er me alltid frimodige, og veit, at so lenge me er heime i likamen, er me burte frå Herren;

7 for we walk through faith, not through sight—

for me ferdast i tru, men ikkje i syn.

8 we have courage, and are well pleased, rather, to be away from the home of the body, and to be at home with the LORD.

Me er då frimodige og hyggjer oss meir til å koma burt frå likamen og koma heim til Herren.

9 We are also ambitious for this reason, whether at home or away from home, to be well pleasing to Him,

Difor, anten me er heime eller burte, set me vår æra i å vera honom til hugnad.

10 for it is necessary for all of us to have appeared before the judgment seat of the Christ, that each one may receive the things [done] through the body, in reference to the things that he did, whether good or evil;

For me skal alle verta openberra for Kristi domstol, so kvar kann få att det som er verka ved likamen, etter det han hev gjort, anten godt eller vondt.

11 having known, therefore, the fear of the LORD, we persuade men, and we are revealed to God, and I also hope to have been revealed in your consciences;

Då me soleis kjenner otten for Herren, prøver me å vinna menneskje, men for Gud er me openberre; eg vonar og å vera openberr for dykkar samvit.

12 for we do not again recommend ourselves to you, but we are giving occasion to you of glorifying in our behalf, that you may have [something] in reference to those glorifying in face and not in heart;

Ikkje rosar me oss sjølve atter for dykk, men me gjev dykk høve til å rosa dykk av oss, so de kann hava noko å setja imot deim som rosar seg av det dei er i det ytre og ikkje i hjarta.

13 for whether we were beside ourselves, [it was] to God; whether we be of sound mind, [it is] to you,

For um me er frå vitet, so er det for Gud, og um me er med sans og samling, so er det for dykk.

14 for the love of the Christ constrains us, having judged thus: that if one died for all, then the whole died,

For Kristi kjærleik tvingar oss,

15 and He died for all, that those living may no longer live to themselves, but to Him who died for them, and was raised again.

då me hev gjort upp med oss sjølve at ein døydde for alle, difor hev dei alle døytt. Og han døydde for alle, so dei som liver, ikkje lenger skal liva for seg sjølve, men for honom som døydde og stod upp att for deim.

16 So that we, from now on, have known no one according to the flesh, and even if we have known Christ according to the flesh, yet now we know Him [thus] no longer;

Difor kjenner me heretter ikkje nokon etter kjøtet; um me og hev kjent Kristus etter kjøtet, so kjenner me honom no ikkje lenger soleis.

17 so that if anyone [is] in Christ—[he is] a new creature; the old things passed away, behold, all things have become new.

Difor, um nokon er i Kristus, so er han ein ny skapning; det gamle hev forgjengest, sjå, alt hev vorte nytt!

18 And all things [are] of God, who reconciled us to Himself through Jesus Christ, and gave to us the ministry of the reconciliation,

Men alt dette er av Gud, som forlikte oss med seg sjølv ved Kristus og gav oss forlikstenesta.

19 how that God was in Christ—reconciling the world to Himself, not reckoning to them their trespasses; and having put in us the word of the reconciliation,

For i Kristus forlikte Gud verdi med seg sjølv, so han ikkje tilreknar deim misgjerningarne deira, og hev lagt forliksordet ned i oss.

20 in behalf of Christ, then, we are ambassadors, as if God were calling through us, we implore, in behalf of Christ, “Be reconciled to God”;

So er me då sendebod i staden for Kristus, liksom Gud sjølv gav fyreteljing gjenom oss. Me bed i staden for Kristus: Lat dykk forlika med Gud!

21 He made Him having not known sin [to be] sin in our behalf, that we may become the righteousness of God in Him.

Den som ikkje visste av synd, hev han gjort til synd for oss, so me skal verta rettferdige for Gud i honom.