1 Peter 3
1 Wives, be subject to your own husbands in like manner, that even if some are disobedient to the word, they may be won through the behavior of the wives without the word,
Like eins de konor: De skal vera dykkar eigne menner undergjevne, so endå slike som ikkje trur ordet, må verta vunne utan ord ved den ferd konorne deira syner,
2 having beheld your pure behavior in fear,
når dei ser for augo dykkar reine ferd i otte.
3 whose adorning—let it not be that which is outward, of braiding of hair, and of putting around of things of gold, or of putting on of garments,
Deira prydnad skal ikkje vera utanpå, med hårflettingar eller påhengt gull eller klædebunad,
4 but—the hidden man of the heart, by the incorruptible [thing] of the meek and quiet spirit, which is of great value before God,
men hjartans løynde menneskje i den uforgjengelege prydnad med den mjuke og stille ånd, som er gjæv for Gud.
5 for thus once also the holy women who hoped on God were adorning themselves, being subject to their own husbands,
For soleis prydde fordom dei heilage kvinnorne seg, dei som sette si von til Gud og var sine eigne menner undergjevne,
6 as Sarah was obedient to Abraham, calling him “lord,” of whom you became daughters, doing good, and not fearing any terror.
liksom Sara lydde Abraham og kalla honom herre; hennar døtter hev de vorte når de gjer godt og ikkje ottast for nokor skræmsla.
7 Husbands, in like manner, dwelling with [them], according to knowledge, as to a weaker vessel—to the wife—imparting honor, as also being heirs together of the grace of life, that your prayers are not hindered.
Like eins de menner: De skal liva vitugt saman med konorne som det veikare kjerald, og visa deim æra, sidan dei og er medervingar til livsens nåde, so dykkar bøner ikkje skal verta hindra!
8 And finally, be all of one mind, having fellow-feeling, loving as brothers, compassionate, courteous,
Og til slutt: Ver alle samhuga, medlidande, kjærlege mot brørne, miskunnsame, audmjuke!
9 not giving back evil for evil, or reviling for reviling, but on the contrary, blessing, having known that you were called to this, that you may inherit a blessing;
Løn ikkje vondt med vondt eller skjelling med skjelling, men tvertimot velsigna! for det vart de kalla til, at de skal erva velsigning.
10 for “he who is willing to love life, and to see good days, let him guard his tongue from evil, and his lips—not to speak guile;
For «den som vil elska livet og sjå gode dagar, han skal halda tunga frå det som vondt er og lipporne frå svikfull tale;
11 let him turn aside from evil, and do good, let him seek peace and pursue it;
han vike frå vondt og gjere godt, han søkje fred og trå etter honom!
12 because the eyes of the LORD [are] on the righteous, and His ears—to their supplication, but the face of the LORD [is] against those doing evil”;
For Herrens augo er yver dei rettferdige, og hans øyro vende til deira bøn; men Herrens åsyn er yver deim som gjer vondt.»
13 and who [is] he who will be doing you evil, if you may become imitators of Him who is good?
Og kven er det som kann gjera dykk vondt når de stræver etter det gode?
14 But if you also should suffer because of righteousness, [you are] blessed! And do not be afraid of their fear, nor be troubled,
Men um de og skulde lida for rettferds skuld, so er de sæle. Men ottast ikkje for deim og ræddast ikkje; men helga Kristus til herre i hjarto dykkar!
15 but sanctify the LORD God in your hearts. And always [be] ready for defense to everyone who is asking of you an account concerning the hope that [is] in you, with meekness and fear,
Og ver alltid ferdige til å forsvara dykk for kvar ein som krev rekneskap av dykk for den voni som bur i dykk, men med spaklynde og age!
16 having a good conscience, so that whenever they speak against you as evildoers, they may be ashamed—[those] who are maligning your good behavior in Christ;
Og hav eit godt samvit, so dei som lastar dykkar gode ferd i Kristus, må verta til skammar i det som dei baktalar dykk for som illgjerdsmenner.
17 for if the will of God wills it, [it is] better to suffer doing good, than doing evil;
For det er betre, um so er Guds vilje, å lida når ein gjer godt, enn når ein gjer vondt.
18 also because Christ suffered once for sin—righteous for unrighteous—that He might lead us to God, indeed having been put to death in the flesh, but having been made alive in the Spirit,
For Kristus leid og ein gong for synder, ein rettferdig for urettferdige, for å føra oss fram til Gud, han som leid dauden i kjøtet, men vart livandegjord i åndi,
19 by which, having gone, He also preached to the spirits in prison,
og i denne gjekk han og burt og preika for ånderne som var i varetekt,
20 who sometime [ago] disobeyed when once the long-suffering of God waited, in [the] days of Noah—an ark being prepared—in which few, that is, eight souls, were saved through water,
dei som fordom hadde vore stride, den gong Guds langmod venta i Noahs dagar, då arki vart bygd, der nokre få, det er åtte sjæler, vart frelste gjenom vatn,
21 also an antitype to immersion which now saves you—not a putting away of the filth of flesh, but the question of a good conscience in regard to God, through the resurrection of Jesus Christ,
det som no og frelser oss i motbilætet dåpen, som ikkje er avleggjing av ureinskap på kroppen, men eit godt samvits pakt med Gud ved Jesu Kristi uppstoda,
22 who is at the right hand of God, having gone on to Heaven—messengers, and authorities, and powers, having been subjected to Him.
han som er uppfaren til himmelen og er ved Guds høgre hand, der englar og magter og krafter er honom underlagde.
A Dove is Sent Forth from the Ark
