< 1 Peter 2 >
1 Having put aside, then, all evil, and all guile, and hypocrisies, and envyings, and all evil speakings,
Legg difor av all vondskap og alt svik og hyklarskap og ovund og all baktale,
2 as newborn babies, desire the reasonable, unspoiled milk, so that you may grow up to salvation,
og lengta liksom nyfødde born etter den åndelege, ufalska mjølk, so de kann veksa ved henne til frelsa,
3 if [it] so be [that] you tasted that the LORD [is] good,
so framt de då hev smaka at Herren er god!
4 to whom coming—a living stone—having indeed been disapproved of by men, but with God—choice [and] precious,
Kom til honom, den livande steinen, som vel vart vanda av menneskje, men er utvald og dyrverdig for Gud!
5 and you yourselves are built up as living stones [into] a spiritual house, a holy priesthood, to offer up spiritual sacrifices acceptable to God through Jesus Christ.
og vert de sjølve, som livande steinar, uppbygde til eit åndelegt hus, eit heilagt presteskap, til å bera fram åndelege offer til hugnad for Gud ved Jesus Kristus.
6 For this reason, also, it is contained in the Writing: “Behold, I lay in Zion a chief cornerstone, choice, precious, and he who is believing on Him may not be put to shame”;
For det heiter i skrifti: «Sjå, eg legg i Sion ein hyrnestein, som er utvald og dyrverdig, og den som trur på honom, skal slett ikkje verta til skammar.»
7 to you, then, who are believing—the preciousness; but to the unbelieving, [the] stone that the builders disapproved of—this One has become the head of [the] corner,
Dykk då som trur, høyrer æra til; men for dei vantruande hev den steinen som bygningsmennerne vanda, vorte til hyrnestein og snåvestein og støyteberg,
8 and a stone of stumbling and a rock of offense—who are stumbling at the word, being unbelieving—to which they were also set.
dei som støyter seg med di dei ikkje trur ordet, som dei og var etla til.
9 But you [are] a chosen race, a royal priesthood, a holy nation, a people acquired, that you may show forth the excellencies of Him who called you out of darkness into His wonderful light,
Men de er ei utvald ætt, eit kongelegt presteskap, eit heilagt folk, eit folk til eigedom, so de skal forkynna hans dygder som kalla dykk ut or myrker til sitt underfulle ljos,
10 who [were] once not a people, but [are] now the people of God; who had not found mercy, but now have found mercy.
de som fyrr ikkje var eit folk, men no er Guds folk, de som ikkje hadde funne miskunn, men no hev fenge miskunn.
11 Beloved, I call on [you], as strangers and sojourners, to keep from the fleshly desires that war against the soul,
Kjære, eg legg dykk på hjarta som framande og utledningar, at de skal halda dykk ifrå dei kjøtlege lyster, som strider imot sjæli,
12 having your behavior right among the nations, so that whenever they speak against you as evildoers, seeing [your] good works, they may glorify God in [the] day of inspection.
og lata dykkar ferd millom heidningarne vera god, so dei, medan dei baktalar dykk som illgjerdsmenner, må sjå dykkar gode gjerningar og for deira skuld prisa Gud på tilsynsdagen!
13 Be subject, then, to every human creation, because of the LORD, whether to a king, as the highest,
Ver difor all menneskjeleg skipnad undergjevne for Herrens skuld, anten det er kongen som den høgste,
14 whether to governors, as to those sent through him, for punishment, indeed, of evildoers, and a praise of those doing good;
eller landshovdingar som utsendingar frå honom til refsing for deim som gjer vondt, men til ros for deim som gjer godt!
15 because, so is the will of God, doing good, to put to silence the ignorance of the foolish men—
For soleis er det Guds vilje, at de med å gjera det gode skal målbinda vankunna hjå uvituge menneskje,
16 as free, and not having freedom as the cloak of evil, but as servants of God;
so som frie, og ikkje slike som hev fridomen til vondskaps skyle, men som Guds tenarar.
17 give honor to all; love the brotherhood; fear God; honor the king.
Æra alle, elska broderlaget, ottast Gud, æra kongen!
18 Servants, be subject in all fear to the masters, not only to the good and gentle, but also to the crooked;
De tenarar, ver dykkar herrar undergjevne i all age, ikkje berre dei gode og milde, men og dei rangvise!
19 for this [is] grace: if anyone endures sorrows because of conscience toward God, suffering unrighteously;
For det finn nåde, um nokon av samvit for Gud toler harmingar som han lid uretteleg.
20 for what renown [is it], if sinning and being battered, you endure [it]? But if, doing good and suffering [for it], you endure, this [is] grace with God,
For kva er det for ei ros, um de tek det med tolmod når de syndar og fær refsing for det? Men um de tek det med tolmod når de gjer godt og endå lyt lida, det finn nåde hjå Gud.
21 for to this you were called, because Christ also suffered for you, leaving to you an example, that you may follow His steps,
For til det vart de kalla, av di Kristus og leid for dykk og let etter for dykk eit fyredøme, so de skal fylgja hans fotfar.
22 who did not commit sin, nor was guile found in His mouth,
Han gjorde ikkje synd, og det fanst ikkje heller svik i hans munn;
23 who being reviled—was not reviling again, suffering—was not threatening, and was committing Himself to Him who is judging righteously,
han skjelte ikkje att når han vart utskjelt, ikkje truga ham når han leid, men gav det yver til honom som dømer rettferdigt;
24 who Himself bore our sins in His body on the tree that having died to sins, we may live to righteousness; by whose stripes you were healed;
han bar synderne våre på likamen sin upp på treet, so me skal døy av frå synderne våre og liva for rettferdi, då de er lækte ved hans sår.
25 for you were as sheep going astray, but now you turned back to the Shepherd and Overseer of your souls.
For de var villfarande som sauer, men hev no vendt um til hyrdingen og tilsynsmannen for sjælerne dykkar.