Song of Solomon 2
1 I am the rose of Sharon, the lily of the valleys.—
«Ein engblom frå Saron er eg, ei lilja frå dalom.»
2 Like the lily among the thorns, so is my beloved among the young maidens.—
«Ja, som ei lilja i klunger-holt millom møyar min hugnad er.»
3 Like the apple-tree among the trees of the forest, so is my friend among the young men: under his shadow do I ardently wish to sit, and his fruit is sweet to my palate.
«Liksom ein apall, i skogen stend er venen min millom sveinar. Eg sitje so ljuvt i skuggen hans, og søt er frukti i munn.
4 He brought me to the banqueting-house, and his banner over me was love.
Inn i vinhuset hev han meg ført, og hans merke yver meg det er kjærleik.
5 Strengthen me with flagons of wine, refresh me with apples; for sick of love am I.
Å, styrk meg med druvekakor, med eple meg kveik! For eg er sjuk av kjærleik.
6 Oh that his left hand might be under my head, and that his right might embrace me.
Hans vinstre hand er under mitt hovud, med den høgre femner han meg.
7 I adjure you, O daughters of Jerusalem, by the roes, and by the hinds of the field, that ye awaken not, nor excite my love, till it please [to come of itself].—
Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, ved gasellor og hindar i skog, at ikkje de vekkje eller eggje kjærleik, fyrr sjølv han so vil!»
8 The voice of my friend! behold, there he cometh, leaping over the mountains, skipping over the hills.
«Høyr! Min ven! Sjå der, han kjem! Yver fjelli, sjå, han sprett, yver haugarne han renn.
9 My friend is like a roebuck or the fawn of the hinds: behold, there he standeth behind our wall, looking in at the windows, seeing through the lattice.
Min ven ei gasella er lik eller som ungan hjort. Sjå der! No han stend attum vår vegg. Gjenom glyttom ser han inn.
10 My friend commenced, and said unto me, Rise thee up, my beloved, my fair one, and come along.
Han tek til min ven å tala til meg: «Du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom ut!
11 For, lo, the winter is past, the rain is over and gone its way.
For sjå, no er vinteren slutt, regnet hev kvorve burt.
12 The flowers are seen in the land; the time of the [birds'] singing is come, and the voice of the turtle-dove is heard in our land;
Du ser blomarne sprett utpå voll. D’er det bilet dei vintrei skjer, og turtelduva ho syng i vårt land.
13 The fig-tree perfumeth its green figs, and the vines with young grapes give forth a [pleasant] smell. Arise thee, my beloved, my fair one, and come along.
Fiketreet skyt frukt, vintrei stend alt i blom med angande dåm, du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom!
14 O my dove, who art in the clefts of the rock, in the recesses of the cliffs, let me see thy countenance, let me hear thy voice; for thy voice is sweet, and thy countenance is comely.—
Du, mi duva, i bergeskard, som i fjellveggen sit, lat ditt andlit meg sjå, lat meg høyra ditt mål, for ditt mål er so ljuvt, og ditt andlit so vænt.»
15 Seize for us the foxes, the little foxes, that injure the vineyards; for our vineyards have young grapes.
«Fare av og revarne slå, dei revarne små, som i hagom mun gå, for hagarne no, dei tek til å gro.»
16 My friend is mine, and I am his—that feedeth among the lilies.
Min ven er min, og eg er hans, han som gjæter millom liljor.»
17 Until the day become cool, and the shadows flee away, turn about, my friend, and be thou like the roebuck or the fawn of the hinds upon the mountains of separation.
«Skrid du, min ven, til dagen vert sval, og skuggarne flyr, ei gasella lik eller ungan hjort uppi skardefjellom.»
