Song of Solomon 2
1 I am the rose of Sharon, the lily of the valleys.—
Jeg er Sarons blomst, dalenes lilje.
2 Like the lily among the thorns, so is my beloved among the young maidens.—
Som en lilje blandt torner, så er min venninne blandt de unge kvinner.
3 Like the apple-tree among the trees of the forest, so is my friend among the young men: under his shadow do I ardently wish to sit, and his fruit is sweet to my palate.
Som et epletre blandt skogens trær, så er min elskede blandt de unge menn; i hans skygge lyster det mig å sitte, og hans frukt er søt for min gane.
4 He brought me to the banqueting-house, and his banner over me was love.
Han har ført mig til vinhuset, og hans banner over mig er kjærlighet.
5 Strengthen me with flagons of wine, refresh me with apples; for sick of love am I.
Styrk mig med druekaker, kveg mig med epler! For jeg er syk av kjærlighet.
6 Oh that his left hand might be under my head, and that his right might embrace me.
Hans venstre hånd er under mitt hode, og hans høire favner mig.
7 I adjure you, O daughters of Jerusalem, by the roes, and by the hinds of the field, that ye awaken not, nor excite my love, till it please [to come of itself].—
Jeg ber eder inderlig, I Jerusalems døtre, ved rådyrene eller ved hindene på marken, at I ikke vekker og ikke egger kjærligheten, før den selv vil!
8 The voice of my friend! behold, there he cometh, leaping over the mountains, skipping over the hills.
Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene.
9 My friend is like a roebuck or the fawn of the hinds: behold, there he standeth behind our wall, looking in at the windows, seeing through the lattice.
Min elskede ligner et rådyr eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg; han kikker gjennem vinduene, gjennem gitteret ser han inn.
10 My friend commenced, and said unto me, Rise thee up, my beloved, my fair one, and come along.
Min elskede tar til orde og sier til mig: Stå op, min venninne, du min fagre, og kom ut!
11 For, lo, the winter is past, the rain is over and gone its way.
For se, nu er vinteren omme, regnet har draget forbi og er borte;
12 The flowers are seen in the land; the time of the [birds'] singing is come, and the voice of the turtle-dove is heard in our land;
blomstene kommer til syne i landet, sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt sig høre i vårt land;
13 The fig-tree perfumeth its green figs, and the vines with young grapes give forth a [pleasant] smell. Arise thee, my beloved, my fair one, and come along.
fikentreets frukter tar til å rødme, og vintrærnes blomster dufter. Stå op, kom, min venninne, du min fagre, så kom da!
14 O my dove, who art in the clefts of the rock, in the recesses of the cliffs, let me see thy countenance, let me hear thy voice; for thy voice is sweet, and thy countenance is comely.—
Du min due i bergrevnene, i fjellveggens ly! La mig se din skikkelse, la mig høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse fager.
15 Seize for us the foxes, the little foxes, that injure the vineyards; for our vineyards have young grapes.
Fang revene for oss, de små rever som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst.
16 My friend is mine, and I am his—that feedeth among the lilies.
Min elskede er min, og jeg er hans, han som vokter sin hjord blandt liljene.
17 Until the day become cool, and the shadows flee away, turn about, my friend, and be thou like the roebuck or the fawn of the hinds upon the mountains of separation.
Innen dagen blir sval og skyggene flyr, vend om, min elskede, lik et rådyr eller en ung hjort på de kløftede fjell!
