Psalms 95

1 O come, let us sing unto the Lord: let us shout joyfully to the rock of our salvation.

Kom, lat oss fegnast for Herren, lat oss ropa av frygd for vårt frelse-berg!

2 Let us come before his presence with thanksgiving, and shout joyfully unto him with psalms.

Lat oss stiga fram for hans åsyn med lovsong, lat oss syngja vår fagnad for honom i salmar!

3 For a great God is the Lord, and a great King above all Gods;

For ein stor Gud er Herren og ein stor konge yver alle gudar,

4 In whose hand are the deep places of the earth; and whose are the heights of mountains;

han som i si hand hev det djupaste av jordi, og som eig topparne av fjelli.

5 Whose is the sea, and who hath made it; and whose hands have formed the dry land.

Han eig havet, for han hev skapt det, og turrlendet hev hans hender laga.

6 Oh come, let us prostrate ourselves and bow down: let us kneel before the Lord our Maker.

Kom, lat oss falla ned og bøygja oss, lat oss bøygja kne for Herren, vår skapar!

7 For he is our God; and we are the people of his pasture, and the flock of his hand: yea, this day, if ye will hearken to his voice,

For han er vår Gud, og me er det folk han føder, og den hjord som handi hans leider. Å, vilde de høyra på hans røyst i dag!

8 Harden not your heart, as at Meribah, as on the day of the temptation in the wilderness:

Forherd ikkje dykkar hjarta som ved Meriba, som på Massa-dagen i øydemarki,

9 When your fathers tempted me, proved me, although they had seen my doing.

der federne dykkar freista meg! Dei prøvde meg, endå dei hadde set mi gjerning.

10 Forty years long did I feel loathing on that generation, and I said, It is a people of an erring heart; and they truly acknowledged not my ways:

I fyrti år var eg leid av den ætti, og eg sagde: «Dei er eit folk med villfarande hjarta, og dei kjenner ikkje vegarne mine.»

11 So that I swore in my wrath, that they should not enter into my rest.

So svor eg i min vreide: «Sanneleg, dei skal ikkje koma inn til mi kvila.»