Psalms 78
1 “A Maskil of Assaph.” Give ear, O my people, to my instruction: incline thy ear to the words of my mouth.
Ein song til lærdom av Asaf. Lyd, mitt folk, på læra mi, legg øyra til det munnen min talar!
2 I will open with a parable my mouth: I will utter riddles out of ancient times;
Eg vil opna min munn med fyndord, eg vil lata gåtor frå gamall tid strøyma ut.
3 Which we have heard and know, and which our fathers have related unto us.
Det me hev høyrt og veit, og det våre feder hev fortalt oss,
4 We will not conceal them from their children, relating to the latest generation the praises of the Lord, and his strength, and his wonderful deeds which he hath done.
det vil me ikkje dylja for deira born, men fortelja Herrens pris for den komande ætti, og hans styrke og hans under, som han hev gjort.
5 Yea, he established a testimony in Jacob, and instituted a law in Israel, which he commanded our fathers, that they should make them known to their children:
Han hev sett upp eit vitnemål i Jakob, og ei lov hev han lagt i Israel, som han baud våre feder, til å kunngjera deim for borni,
6 In order that the latest generation might know them, even the children that are to be born; that they may arise and relate them to their children;
so den komande ætti, dei born som skulde verta fødde, kunde kjenna deim, at dei kunde koma fram og fortelja um deim til sine born,
7 That they may place in God their hope, and not forget the doings of God, but observe his commandments;
og setja si von til Gud, og ikkje gløyma Guds verk, men taka vare på hans bodord,
8 And that they may not be like their fathers, a stubborn and rebellious generation; a generation that had not directed their heart firmly, and whose spirit was not faithful to God.
og ikkje vera som deira feder, ei tver og tråssug ætt, ei ætt som ikkje gjorde sitt hjarta fast, og som i si ånd ikkje var trufast mot Gud.
9 The children of Ephraim, like well-armed archers, that turn round on the day of battle,
Efraims born, dei væpna bogeskyttarar, dei snudde på stridsdagen.
10 Kept not the covenant of God, and in his law they refused to walk;
Dei heldt ikkje Guds pakt og vilde ikkje ferdast i hans lov.
11 And they forgot his deeds, as also his wonders, which he had permitted them to see.
Og dei gløymde hans storverk og hans under som han hadde synt deim.
12 In the presence of their fathers did he do wonders, in the land of Egypt, in the fields of Zo'an.
For deira feder hadde han gjort under i Egyptarlandet på Soans mark.
13 He divided the sea, and caused them to pass through; and he made the waters stand upright as a wall.
Han kløyvde havet og let deim ganga igjenom, og let vatnet standa som ein haug.
14 And he led them with the cloud by day, and all the night with a light of fire.
Og han leidde deim med skyi um dagen, og heile natti ved elds ljos.
15 He split rocks in the wilderness, and gave them drink as out of the mighty deep.
Han kløyvde berg i øydemarki og let deim drikka som av store vatsdjup.
16 And he brought forth running streams out of the rock, and caused water to run down like rivers.
Og han let bekkjer koma or fjellet og fekk vatn til å renna ned som elvar.
17 But they repeated to sin yet more against him, rebelling against the Most High in the desert.
Men dei heldt endå på og synda imot honom, og var tråssuge mot den Høgste i øydemarki.
18 And they tempted God in their heart, by asking food for their desire.
Og dei freista Gud i sitt hjarta, so dei kravde mat for si lyst.
19 Yea, they spoke against God: they said, Will God be able to set in order a table in the wilderness?
Og dei tala imot Gud, dei sagde: «Kann vel Gud duka bord i øydemarki?
20 Behold, he smote the rock, so that waters gushed out, and streams overflowed: shall he also be able to give bread? or can he provide flesh for his people?
Sjå, han slo i berg, so vatn rann ut, og bekkjer fløymde. Tru han og kann gjeva brød, eller koma med kjøt til sitt folk?»
21 Therefore, when the Lord heard this, he became wroth: and a fire was kindled against Jacob, and anger also ascended against Israel,
Difor, då Herren høyrde det, vart han harm, og eld loga upp mot Jakob, og vreide reiste seg mot Israel;
22 Because they had not believed in God, and had not trusted in his salvation.
for dei trudde ikkje på Gud og leit ikkje på hans frelsa.
23 Then he ordained the skies from above, and the doors of heaven he opened;
Og han gav skyerne ovantil, og himmelportarne let han upp.
24 And he let rain down upon them manna to eat, and the corn of heaven gave he unto them.
Og han let manna regna yver deim til føda, og himmelkorn gav han deim.
25 Angels' bread did man eat: he sent them provision to satisfaction.
Englebrød fekk menneskje eta, nista sende han deim til mette.
26 He caused an east wind to pass along the heavens; and he led forth by his strength the south wind.
Han let austanvinden fara ut i himmelen, og han førde sunnanvinden fram ved si magt.
27 And he let rain upon them flesh [as plentiful] as the dust, and winged birds like the sand of the sea;
Og han let kjøt regna yver deim som dust, og fljugande fuglar som havsens sand,
28 And he let them fall in the midst of their camp, round about their habitations.
og han let deim falla ned midt i deira læger, kringum deira bustader.
29 And they ate, and were greatly satisfied, and what they longed for he brought unto them.
Og dei åt og vart ovleg mette, og det dei hadde hug på, let han deim få.
30 They were not estranged from their longing, yet was their food in their mouth:
Dei var ikkje komne burt frå si lyst, endå hadde dei maten i munnen,
31 When the wrath of God ascended against them, and he slew some of the fattest of them, and the young men of Israel did he strike down.
då steig Guds vreide upp imot deim, og han drap deira sterke menner hjå deim, og Israels ungdomar slo han ned.
32 With all this they sinned again, and believed not in his wonders.
Med alt dette synda dei endå, og dei trudde ikkje på hans under.
33 Therefore he caused their days to come to an end in nought, and their years in dread.
Og han let deira dagar kverva i fåfengd, og deira år i rædsla.
34 When he slew them, then did they seek him, and they returned and inquired earnestly after God.
Når han slo deim ned, då spurde dei etter honom, og vende um og søkte Gud,
35 And they remembered that God was their rock, and the most high God their redeemer.
og kom i hug at Gud var deira berg og den høgste Gud var deira atterløysar.
36 Nevertheless they prayed insincerely to him with their mouth, and with their tongue they lied unto him.
Men dei gjølte for honom med sin munn, og laug for honom med si tunga.
37 For their heart was not firm with him, and they were not faithful in his covenant.
Og deira hjarta hekk ikkje fast ved honom, og dei var ikkje true mot hans pakt.
38 But he, being merciful, forgave the iniquity, and destroyed [them] not: yea, many a time turned he his anger away, and did not awaken all his fury.
Men han er miskunnsam, han forlet skuld og tyner ikkje, og mange gonger let han sin vreide venda um, og han vakte ikkje heile sin harm.
39 And he remembered that they are but flesh, a spirit that passeth away, and returneth not again.
Og han kom i hug at dei var kjøt, ein andepust som kverv og ikkje kjem att.
40 How oft did they rebel against him in the wilderness, grieve him in the desert!
Kor ofte dei tråssa honom i øydemarki og gjorde honom sorg i audni!
41 Yea, they once more tempted God, and set limits to the Holy One of Israel.
Og dei freista atter Gud og krenkte Israels Heilage.
42 They remembered not his hand, the day when he ransomed them from the adversary;
Dei kom ikkje handi hans i hug, eller den dagen då han fria deim frå fienden,
43 When he displayed in Egypt his signs, and his wonderful tokens in the fields of Zo'an.
då han gjorde sine teikn i Egyptarland, og sine undergjerningar på Soans mark.
44 And he changed their rivers into blood; and their running streams, that they could not drink [of them].
Og han gjorde deira elvar til blod, og sine rennande vatn kunde dei ikkje drikka.
45 He sent out among them various wild beasts, which devoured them; and frogs, which destroyed them.
Han sende imot deim flugesvermar som åt deim upp, og froskar som tynte deim.
46 And he gave unto the cricket their products, and their labor unto the locust.
Og han gav deira grøda til gnagaren og deira arbeid til grashoppen.
47 He slew with hail their vines, and their sycamore-trees with ice-bolts.
Han slo deira vintre ned med hagl og deira morbærtre med haglsteinar.
48 And he surrendered to the hail their cattle, and their herds to the lightning's flashes.
Og han gav deira fe til haglet og deira hjorder til eldingarne.
49 He let loose against them the fierceness of his anger, wrath and indignation, and distress, a host of angels of misfortune.
Han sende på deim sin brennande vreide, sinne og harm og trengsla, ei sending av uferds-englar.
50 He leveled a path for his anger; he withheld not from death their soul, and their life he surrendered to the pestilence;
Han braut veg for sin vreide, han sparde ikkje deira sjæl for dauden, og deira liv gav han til sotti.
51 And he smote all the first-born in Egypt; the first of their strength in the tents of Ham;
Og han slo alle fyrstefødde i Egyptarland, fyrstegrøda av dei sterke i Khams tjeld.
52 But he caused his own people to depart like flocks, and guided them like a drove in the wilderness.
Og han let sitt folk fara av stad som sauer, og førde deim som ei hjord i øydemarki.
53 And he led them in safety, so that they felt no dread; but the sea covered over their enemies.
Og han leidde deim trygt, og dei ræddast ikkje, men havet løynde deira fiendar.
54 And he brought them to his holy territory, even to this mount, which his right hand had acquired.
Og han førde deim til sitt heilage landmerke, det fjell som hans høgre hand hadde vunne.
55 And he drove out from before them nations, and divided them by the measuring-line as an inheritance, and he caused to dwell in their tents the tribes of Israel.
Og han dreiv ut heidningar for deim, og let deira land falla til deim som arv, og let Israels ætter bu i deira tjeld.
56 Yet they tempted and rebelled against the most high God, and his testimonies they kept not;
Men dei freista Gud, den Høgste, og tråssa honom, og hans vitnemål agta dei ikkje på.
57 But swerved aside, and dealt unfaithfully like their fathers; they turned about like a deceitful bow.
Og dei veik av og var utrugne som deira feder, dei vende um som ein veik boge.
58 And they provoked him to anger with their high-places, and with their graven images they moved him to jealousy.
Dei harma honom med sine haugar og eggja honom med sine avgudar.
59 God heard this, and he became wroth, and felt greatly disgusted with Israel;
Gud høyrde det og vart vreid, og han vart svært leid av Israel.
60 And he cast off the dwelling at Shiloh, the tabernacle where he had dwelt among men;
Og han gjekk burt frå sin bustad i Silo, det tjeld han hadde slege upp millom menneskje.
61 And he gave up his strength unto captivity, and his glory into the adversary's hand.
Og han let sin styrke verta førd burt som fange, og gav si æra i fiendehand.
62 And he surrendered his people unto the sword; and with his inheritance was he wroth.
Og han gav sitt folk til sverdet, og på sin arv harmast han.
63 His young men the fire devoured; and his virgins were not demanded in marriage.
Eld åt deira unge menner, og deira møyar fekk ingen bruresong.
64 His priests fell by the sword; and his widows did not weep.
Deira prestar fall for sverdet, og deira enkjor fekk ikkje syrgja
65 Then awoke the Lord as one that sleepeth, like a mighty man that shouteth by reason of wine.
Då vakna Herren som ein sovande, som ei kjempa frå rus av vin.
66 And he smote his enemies backward: a perpetual disgrace on them.
Og han slo sine fiendar attende, og han førde yver deim æveleg skam.
67 Yet was he disgusted with the tent of Joseph, and of the tribe of Ephraim he made not choice;
Og han støytte burt Josefs tjeld, og Efraims ætt valde han ikkje ut.
68 But he chose the tribe of Judah, the mount Zion which he loved.
Men han valde Judas ætt, Sions fjell som han elska.
69 And he built like high [mountains] his sanctuary, like the earth which he hath founded for ever.
Og han bygde sin heilagdom som høge fjell, liksom jordi som han hev grunnfest til æveleg tid.
70 And he made choice of David his servant, and took him from the sheep-folds:
Og han valde ut David, sin tenar, og tok honom frå sauegrindarne.
71 From following the ewes with young he brought him, to feed Jacob his people, and Israel his inheritance.
Han førde honom frå lambsauerne som han fylgde, til å gjæta Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.
72 And he fed them according to the integrity of his heart; and by the skilfulness of his hands did he lead them.
Og han gjætte deim etter sitt ærlege hjarta, og med si kloke hand leidde han deim.
