Psalms 35
1 “Of David.” Contend, O Lord, with those that contend with me: fight against those that fight against me.
Av David. Herre, før mi sak mot deim som hev sak mot meg! Strid mot deim som strider mot meg!
2 Take hold of shield and buckler, and rise up for my help.
Grip skjold og verja og reis deg til hjelp for meg!
3 And draw out the spear, and step in against my pursuers; say unto my soul, I am thy salvation.
Drag spjotet fram og steng vegen for deim som forfylgjer meg! Seg til mi sjæl: «Eg er di frelsa!»
4 Let those be put to shame and be confounded that seek after my life: let those be turned backward and be made to blush, that devise unhappiness for me.
Lat deim blygjast og skjemmast, som stend meg etter livet! Lat deim vika attende med skam, som vil meg noko vondt!
5 Let them be as chaff before the wind; and may the angel of the Lord cast them forth.
Lat deim verta som agner for vind, og Herrens engel støyte deim burt!
6 May their way be dark and slippery: and may the angel of the Lord pursue them.
Lat deira veg verta myrk og hål, og Herrens engel forfylgje deim!
7 For without cause have they hidden for me their net in a pit, without cause have they dug [pit-falls] against my life.
For utan orsak hev dei løynt si grav med garn åt meg, utan orsak hev dei grave ei grav for mitt liv.
8 May then destruction come upon each of them at unawares; and may his net that he hath hidden catch himself: in [utter] destruction let him fall therein.
Lat tjon koma yver honom, når han ikkje veit det, og det garn han løynde fanga honom; lat honom falla i det til sitt tjon!
9 But my soul shall exult in the Lord: she shall be glad through his salvation.
Og mi sjæl skal gleda seg i Herren, fagna seg i hans frelsa.
10 All my bones will say, Lord, who is like unto thee, who deliverest the poor from him that is too strong for him, yea, the poor and the needy from him that robbeth him?
Alle mine bein skal segja: «Herre, kven er som du, du som friar den arme frå ein som er honom for sterk, den arme og fatige frå den som plundrar honom?»
11 There rise up witnesses of violence; concerning what I know not they question me.
Det stend upp mange vitne; dei spør meg um det som eg ikkje veit.
12 They recompense me with evil in place of good, [bringing] bereavement on my soul.
Dei gjev meg vondt til løn for godt; mi sjæl er lati åleine.
13 But as for me, when they were sick, my clothing was sackcloth: I afflicted with fasting my soul, and my prayer returned into my own bosom.
Men eg, eg gjekk i syrgjeklæde, då dei var sjuke; eg pinte mi sjæl med fasta, og mi bøn vende att til min barm.
14 As though he had been to me a friend or a brother did I walk about: as one that mourneth for a mother did I sorrowfully bend down my head.
Eg gjekk ikring, som det skulde vore min ven, min bror; eg gjekk bøygd og svartklædd, som ein som syrgjer på mor si.
15 But in my downfall they rejoiced, and gathered themselves together; there gathered themselves together against me abject wretches, whom I knew not; they did tear me, and ceased not:
Men no, då det hallar med meg, no gled dei seg og flokkar seg saman; det flokkast mot meg fantar og folk eg ikkje kjenner; dei riv sund og kviler ikkje.
16 With hypocritical babbling mockers, they gnashed upon me with their teeth.
Liksom skamløysor som driv spott for ein brødbite, so skjer dei tenner imot meg.
17 O Lord, how long wilt thou look on? rescue my soul from their destructions, from the young lions my solitary spirit.
Herre, kor lenge vil du sjå på? Drag mi sjæl undan deira herverk, mitt einaste frå unge løvor!
18 I will thank thee in the great assembly: among a mighty people will I praise thee.
Eg vil prisa deg i ei stor samling, lova deg millom mykje folk.
19 Let not rejoice over me those that are my enemies wrongfully: [nor] let those who hate me without cause wink with the eye.
Lat deim som utan grunn er mine fiendar ikkje gleda seg yver meg! Lat deim som hatar meg utan orsak ikkje blinka med auga!
20 For they speak not peace; but against the quiet in the land they devise deceitful words.
For dei talar ikkje fred, men tenkjer upp svikande ord mot dei stille i landet.
21 Yea, they opened wide against me their mouth; they said, Aha, aha, our eye hath seen it.
Og dei riv sin munn vidt upp imot meg, dei segjer: «Ha, ha! Vårt auga hev set det!»
22 Thou hast seen it, O Lord! remain not silent: O Lord, be not far from me.
Du ser det, Herre, teg ikkje! Herre, ver ikkje langt ifrå meg!
23 Arouse thyself, and awake to do me justice, my God and my Lord, unto my cause.
Vakna upp og vert vaken til å gjeva meg rett, min Gud og Herre, til å føra mi sak!
24 Judge me according to thy righteousness, O Lord my God; and let them not rejoice over me.
Døm meg etter di rettferd, Herre min Gud, og lat deim ikkje gleda seg yver meg!
25 Let them not say in their heart, Aha, [this is the wish of] our soul: let them not say, We have swallowed him up.
Lat deim ikkje segja i sitt hjarta: «Ha, det er vår lyst!» Lat deim ikkje segja: «Me hev gløypt honom upp!»
26 Let those be made ashamed and put to the blush together that rejoice at my mishap; let them be clothed with shame and confusion that magnify themselves above me.
Lat deim skjemmast og blygjast alle saman som gled seg i mi ulukka; lat deim klæda seg i skam og skjemsla, dei som høgmodast yver meg!
27 Let those shout, and rejoice, that desire my righteousness: yea, let them say continually, Great is the Lord, who desireth the welfare of his servant.
Lat deim fagna seg og gleda seg, som unner meg min rett, og lat deim alltid segja: «Høglova vere Herren, som unner sin tenar at det gjeng honom godt!»
28 And my tongue shall speak of thy righteousness, all the day of thy praise.
Og mi tunga skal kveda ut di rettferd, heile dagen din pris.
